Jeg er 28 år og har vært gift i fem år. Jeg kan telle på fingrene hvor mange ganger mannen min og jeg har hatt sex i løpet av ekteskapet. Sist var for to år siden. Jeg skulle ønske det ikke så fullt så vondt ut når jeg samlet tallene i noen få setninger.
Mannen min er 30. Han er kjærlig, omsorgsfull og gjør nesten hva som helst jeg ber ham om. Jeg er glad i livet vi har sammen. Det gjør det også vanskelig å forklare hva jeg savner. Det mangler ikke nærhet og omtanke mellom oss generelt. Men akkurat dette tomrommet tar stadig større plass.
Før tok jeg initiativ. Etter hvert ble svarene ganske kjente: Han var ikke i humør, eller tidspunktet passet ikke. Jeg vet fremdeles ikke når det egentlig ville passet. Til slutt begynte hvert forsøk å føles som å gjøre meg klar til enda en skuffelse.
Han sa at han fikk dårlig samvittighet for å avvise meg. Jeg trodde ham. Samtidig gjorde det at jeg følte meg enda verre. Da satt vi der med hver vår vonde følelse, som om jeg hadde laget et problem ved å vise at jeg hadde lyst på mannen min. Etter nok slike runder sluttet jeg å ta det første steget.
Han ser på porno og tilfredsstiller seg selv ganske ofte. Det plager meg ikke i seg selv. Jeg har ikke noe imot at han har den delen av livet sitt for seg selv. Det som gjør vondt, er å vite at lysten finnes, og samtidig ikke forstå hvorfor det er så vanskelig å dele den med meg.
Jeg har prøvd å snakke med ham om det også. Vi kommer bare ikke fram til noe som fører til en endring. Jeg blir stående i den samme vanskelige situasjonen: Jeg elsker ham, jeg vet at han elsker meg, og likevel mangler noe som betyr mye for meg.
Jeg vil ikke fortsette å telle årene på denne måten. Jeg har prøvd å nærme meg ham, og jeg har prøvd å finne ordene. Akkurat nå vet jeg ikke hva mer jeg kan prøve.
