Det meste av tiden vår sammen tilbringer vi hjemme hos kjæresten min. Jeg drar dit, vi henger, og det er planen. Jeg liker rolige hjemmekvelder. Men etter fire år sammen skulle jeg gjerne hatt en date innimellom som ikke begynte med at jeg ba om den.
Jeg er 26, han er 29, og vi har snakket om dette flere ganger. Jeg har sagt at jeg hadde blitt glad om han planla noe minst én gang i måneden. Nesten hva som helst. Det trenger verken å være dyrt eller flott. Jeg vil at han skal velge noe og få det til å skje.
Jeg planlegger allerede turene våre og foreslår ting vi kan gjøre sammen. Når det kommer til dater, er jeg lei av å være den som må sette alt i gang. Og ja, noe av det jeg ønsker meg i et forhold, er at kjæresten min tar initiativ.
Han sier at jeg er flinkere til å planlegge. Han sier også at han aldri gjorde særlig av dette med tidligere kjærester. Jeg skjønner at det kan være uvant for ham. Men at jeg er god til å organisere, betyr ikke at jeg vil ha ansvaret for alltid.
Han sier hver gang at han skal prøve. En periode gjorde han faktisk mer, og da følte jeg at han hadde hørt meg. Så dabbet det av igjen. Vi endte tilbake hjemme hos ham, med den samme samtalen foran oss.
Han har håpløse arbeidstider. Han sier han har en million ting på gjøremålslisten og lite tid etter jobb. Jeg tror ham. Det er det som gjør dette vanskelig. Jeg ser hvor presset han er, og likevel føler jeg at jeg stadig havner sist.
I det siste har jeg begynt å lure på om jeg skal be om en plass på den listen. Andre ting får jo stå der. Kanskje en date med meg hadde hatt større sjanse hvis den ble skrevet ned.
Han er en fin fyr. Jeg vil føle meg elsket og satt pris på av ham, og dette er én liten, konkret måte jeg har forklart at han kan vise det på. Hvor mange ganger skal jeg spørre før jeg må begynne å lure på om han tar ønsket mitt alvorlig?
