Vi har vært sammen i snart fem år. Likevel vet foreldrene hennes fortsatt ikke om forholdet vårt.
Jeg er 28, hun er 26, og vi bor langt fra hverandre. Vanligvis møtes vi én eller to ganger i løpet av halvannen måned. Familien min vet om oss. Jeg har introdusert henne, alle liker henne, og de vil gjerne ha henne inn i familien. De er også positive til at vi gifter oss.
Foreldrene hennes vet derimot ingenting. Faren hennes er streng, og hun er redd for å fortelle ham. Hun er også bekymret for forskjellene mellom familiene våre: Jeg kommer fra en ikke-brahminsk familie, mens hun er brahmin. Faren hennes foretrekker dessuten en svigersønn med offentlig jobb. Jeg jobber i privat sektor, selv om jeg gjør det bra og tjener godt. Hun jobber også privat.
For halvannet til to år siden sa hun at hun skulle fortelle familien når hun hadde fått jobb. Hun fikk jobb, jobbet der i ett år og gikk så over i en bedre stilling i et annet selskap. Da jeg tok opp saken igjen, ville hun først finne seg til rette i den nye jobben. Det respekterte jeg og ventet. Nå har det gått rundt ti–elleve måneder, og ingenting har endret seg.
Nylig spurte jeg henne rett ut om hun ser på meg som sin framtidige ektemann. Hun sa at hun var usikker på meg fordi hun ikke visste om jeg ville stå ved henne hvis familien hennes sa nei. Jeg forsikret henne om at jeg ville gjøre det, og at jeg også skulle prøve å overbevise familien min.
Så spurte jeg hva hun ville gjøre hvis vi prøvde i ett eller to år, men foreldrene hennes fortsatt nektet. Ville hun stå opp for forholdet vårt? Hun sa at hun ikke kan gå imot faren sin, ikke klarer å overbevise ham og ikke vil sette sin egen posisjon på spill. Slik jeg ser det, forventer hun at jeg skal ta praten med ham, overtale ham og tåle å bli ydmyket om det trengs. Hun er ikke klar til å ta ansvar for den delen selv. Da jeg spurte om hun fortsatt ville gifte seg med meg hvis foreldrene aldri godtok forholdet, fikk jeg ikke noe klart svar.
Jeg ber henne ikke om å konfrontere faren sin i morgen eller ta hele praten med familien på én gang. Jeg har bedt henne begynne med å fortelle moren sin og ta det steg for steg. Jeg har også sagt at jeg er villig til å vente ett eller to år til og støtte henne mens hun prøver å overbevise familien. Men hvis vi fortsatt står på akkurat samme sted etter det, uten noen vei mot ekteskap og uten at hun tar en beslutning, tror jeg ikke at jeg kan fortsette på ubestemt tid.
Selv små krangler ender noen ganger med at vi snakker om å slå opp. Når framtiden allerede er så usikker, går det ekstra inn på meg. Jeg elsker henne og har alltid sett for meg at vi skulle bygge en familie sammen. Jeg ser ikke etter noen andre. Men jeg er 28, og synes det er rimelig å ville planlegge livet mitt i stedet for å vente uten å vite hva vi venter på.
Forventer jeg for mye etter snart fem år? Er det rimelig å be henne ta noe av ansvaret og gi meg et tydeligere svar, eller bør jeg fortsette å vente og støtte henne? Jeg vil gjerne høre ærlige meninger, særlig fra folk som har vært i forhold på tvers av kastegrenser eller stått i lignende familiesituasjoner.
