Vi møttes etter at jeg la ut et innlegg der jeg søkte etter noen å ligge med, som også hadde lyst til å henge sammen. Han skrev at han ønsket et fysisk forhold uten merkelapper, press eller alt stresset som følger med et tradisjonelt forhold. Jeg trodde det var hele avtalen.
Første gang vi møttes, spiste vi middag og snakket i fem timer. Noen dager senere lå vi sammen, og kjemien har vært kjempegod siden. Han har vært snill mot meg, og vi har fortsatt å tilbringe mye tid sammen: dater, turer, fester og arrangementer gjennom militærjobben hans. Når vi er ute blant folk, tror de gjerne at vi er kjærester. Det skjønner jeg godt. På mange måter oppfører vi oss som et par.
Ingen av oss dater eller ligger med andre, selv om vi aldri satte oss ned og avtalte helt hva det betyr. Jeg har også blitt mer knyttet til ham enn jeg hadde ventet. Da vi møttes, var jeg nettopp kommet ut av et forhold og var ikke ute etter noe seriøst. Jeg sa at jeg skulle fortelle ham hvis følelsene mine endret seg. Omtrent seks uker senere gjorde jeg det.
Jeg sa at jeg ikke ba om en merkelapp eller et løfte om et forhold. Jeg ville bare at han skulle vite at jeg ble mer følelsesmessig involvert, så han kunne finne ut hva han selv ønsket. Jeg ville heller ikke at han skulle føle seg presset, særlig siden han har sagt at han ikke vil såre meg.
Han ble stille så lenge at det føltes som tretti sekunder, kremtet og sa at han likte å tilbringe tid med meg og tok det dag for dag. Han var ikke nødvendigvis ute etter at noe skulle endre seg, men han visste heller ikke hva han ville. Vi fikk se hva som skjedde.
Det var forrige uke. Siden har vi vært på ferie sammen og fortsatt å komme nærmere. Samtalen endret altså ikke hverdagen vår, men den gjorde heller ikke ting særlig klarere.
Han har sagt at han ikke kan tilby mer, og at han ikke vil ha noe seriøst. Samtidig sier han at han liker datene, turene og eventyrene våre, ikke leter etter noen andre og vil fortsette å være sammen med meg. Han har ikke vært i et forhold på flere år. Det forrige tok slutt for rundt fire år siden, og han har beskrevet det som svært usunt. Han er i militæret og skal ut på oppdrag omtrent hver sjette måned de neste tre–fire årene. Da jeg spurte hva et seriøst forhold betydde for ham, sa han at han ikke visste.
Jeg skjønner at det å like noen ikke nødvendigvis betyr at man vil være kjærester. Likevel skulle jeg ønske han ga meg et tydelig svar i stedet for halve svar. Jeg ber ham ikke om å love noe han ikke vil. Jeg vil bare vite hva det er jeg velger å bli værende i.
Vi har bare sett hverandre i to og en halv måned. Om en måned skal vi på et stort arrangement gjennom jobben hans, og dagen etter skal jeg kjøre ham til flyplassen. Da skal vi være fra hverandre en stund. En del av meg tenker at jeg bør ta det opp før han reiser. En annen lurer på om avstanden vil gjøre ting klarere. Jeg føler meg dum som har blitt så knyttet til ham, men jeg vet også at jeg ikke kan fortsette å tolke omsorgen hans som svar på et spørsmål han ikke har besvart.
