Den siste uka på jobben tok finansdirektøren meg med ut på en drink og spurte hvordan vi kunne få tilbake «gnisten» min. Dagen før jeg fikk beskjed om at jeg måtte slutte, sa han at han ville at det skulle fungere mellom oss. Med historien vår landet de ordene et sted mellom jobb og noe mer. Så fikk jeg likevel sparken.
De første par månedene etter at den nye finansdirektøren begynte, støttet han seg mye på meg. Vi dro på bilturer bare vi to, og på kontoret pratet og lo vi hele dagen. Han sa at han stolte fullt og helt på meg, og snakket om å forfremme meg og la meg få ansvar for en annen medarbeider. Vi var tiltrukket av hverandre, så nærheten føltes som mer enn bare et godt arbeidsforhold.
Så ansatte han en ny leder, og planene ble endret. Hun mente teamet ikke trengte en mer senior stilling på to år, og den nye medarbeideren skulle rapportere til henne. Etter noen måneder var forholdet mellom henne og meg blitt dårlig. Jeg syntes hun behandlet folk dårlig, og tålmodigheten min tok slutt. Velviljen finansdirektøren hadde vist meg, var også brukt opp. Han ga meg sparken.
Jeg forsto at det hadde skjedd for mye, og at løpet var kjørt. Men med historien vår var det vanskelig å skille ordene hans fra jobben. Jeg fikk tre måneders lønn og en god referanse.
Etter at jeg sluttet, fortalte flere fra teamet at det hadde blitt elendig å jobbe der. De sa at den nye lederen behandlet dem dårlig, og at finansdirektøren ikke så ut til å bry seg. Jeg hørte at teamet ikke lenger fikk snakke om annet enn jobb på kontoret eller i Teams, og at Teams-samtalene ble overvåket. Det skal ha kommet to klager til HR på lederen, og jeg fikk høre at en tredje var på vei. Jeg hadde også hørt at hun snakket stygt om meg, så jeg kontaktet finansdirektøren og ba ham få slutt på det. Jeg lurer fortsatt på om jeg burde ha fulgt saken videre.
Det de fortalte, fikk meg til å føle at jeg ikke hadde innbilt meg problemene jeg tok opp mens jeg jobbet der. Jeg hørte også at teamet hadde ansatt noen i den seniorstillingen lederen mente de ikke trengte på to år. Finansdirektøren hadde dessuten innrømmet at jeg var flinkere i jobben enn henne. Jeg tenkte at han kanskje angret på hvordan ting hadde utviklet seg. Jeg hørte også at de to ikke likte hverandre: Hun var redd for ham, og han ble visst irritert på henne.
Senere sendte jeg ham en melding og ba om råd om den nye jobben min. Han foreslo at vi skulle snakkes på telefon. Jeg håpet på litt klarhet, men han sto fast ved at det var riktig å gi meg sparken, og sa at han håpet jeg hadde lært en lekse. Jeg svarte at jeg ikke angret på det jeg hadde gjort. Da sa han at han ikke hadde mer å si, og at han ikke lenger var interessert i å være hyggelig mot meg.
Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor han støtter henne når jeg hører så mange av de samme klagene som jeg selv tok opp. Kanskje legger jeg for mye i historien mellom oss, eller kanskje jeg ikke vet hva han ser fra sin side. Jeg ønsket en forklaring fra en jeg en gang følte meg nær. I stedet fikk jeg svaret hans: Han mener det var jeg som trengte å lære noe.
