Jeg er klar for å finne den jeg vil dele livet med. Det føles litt høytidelig å skrive det, men sånn er det. Jeg har lyst til å satse på noen, oppleve ting sammen og bli så trygge på hverandre at vi slipper å vise oss fra vår beste side hele tiden.
Jeg vil bli kjent med hele mennesket. Hva som får dem til å lyse opp, hva som får dem til å trekke seg unna, og hvordan de er når de ikke har noe spesielt spennende å fortelle. Jeg savner den nærheten som vokser fram når man følger med på hverandre over tid.
Problemet er at det ikke har blitt lettere å finne et forhold bare fordi jeg vet at jeg vil ha et.
De jeg møter, virker enten ute etter noe uforpliktende eller så lukket at jeg ikke skjønner hva de ønsker. Tiltrekning er det tydeligvis plass til. Det blir mer uklart når det handler om å komme ordentlig innpå hverandre.
Jeg forventer ikke at noen skal forplikte seg før vi har funnet ut om vi liker hverandre. Jeg vil jo ha begynnelsen også: nysgjerrigheten, usikkerheten og alt man oppdager litt etter litt. Jeg vil bare oppleve det med noen som er åpne for at det kan bli noe mer.
Det er akkurat den innstillingen jeg synes er vanskelig å finne. Når jeg sier at jeg ønsker noe ordentlig, vet jeg hva jeg mener. Men den andre kan være helt enig i at nærhet høres fint ut, og likevel legge noe ganske annet i det.
Samtidig vil jeg ikke gjøre hver samtale til et jobbintervju for en stilling ingen av oss vet om finnes ennå. Jeg vil kunne glede meg over å møte noen uten hele tiden å lure på om jeg er alene om å håpe at det kan føre et sted.
Hvor finner folk som faktisk ønsker å forplikte seg, hverandre? Og hvordan kjenner jeg igjen den viljen tidlig nok til å gi den en sjanse?
