Da jeg fortalte at jeg skulle på date, forandret kollegaen min seg overfor meg. Han ble ikke uhøflig, bare mer tilbakeholden. Etter måneder med prating, meldinger og flørting var forskjellen tydelig. Jeg skjønte ikke da hva han kunne ha lagt i at jeg skulle møte en annen.
Jeg var 21 da jeg begynte i jobben, og han var 22. Vi fant tonen nesten med en gang. Vi snakket mye på jobb og fortsatte på melding etter arbeidstid. Et par ganger møttes vi også utenom jobben. Han samlet venner hjemme hos seg, og en gang ble jeg med ham på en hjemmefest.
Jeg var interessert i ham. Det jeg ikke visste, var om han så på meg på samme måte. Vi flørtet hver dag, men ingen av oss sa rett ut at vi syntes den andre var tiltrekkende. Flørtingen merket jeg jo. Om han ville noe mer, var en annen sak.
Én gang trodde jeg faktisk at jeg hadde fått svaret. Vi var sammen utenfor jobben, og da jeg flyttet meg nærmere ham, flyttet han seg unna. Jeg tok det som et tegn på at han ikke var interessert. Jeg vet ikke hvorfor han gjorde det, men selv oppfattet jeg det som en avvisning.
Og så var det jobben. Jeg var høyere enn ham i hierarkiet, selv om jeg ikke hadde særlig mye myndighet. Det gjorde det likevel enda mer ubehagelig å tenke på at jeg kunne ha misforstått. Jeg trivdes veldig godt der. Jeg ville ikke ta initiativ, oppdage at jeg hadde tolket alt feil og måtte møte ham på jobb etterpå.
Så det ble aldri noe mer. Vi fortsatte å flørte, og jeg fortsatte å lure på om han bare var hyggelig. Da jeg nevnte daten med en annen, trodde jeg ikke at jeg avsluttet noe mellom oss. Så vidt jeg visste, hadde vi ikke begynt på noe.
Det tok omtrent en måned før vi fant tilbake til noe som lignet den gamle kontakten. Vi pratet igjen, men det føltes ikke helt som før. Den lette tonen hadde ikke kommet ordentlig tilbake.
Han flyttet bort for sommeren. Vi holdt kontakten mens han var borte og snakket til og med på telefon én gang, men det utviklet seg ikke videre. Før han dro, hadde han begynt å treffe en annen jente. Da han kom tilbake og begynte å jobbe sammen med meg igjen, var de blitt kjærester.
Jeg møtte henne. Hun var veldig hyggelig, og det gjorde situasjonen enda mer vrien: Jeg likte jo henne også. Dessuten lignet hun ganske mye på meg. Det var vanskelig å overse når jeg fortsatt var så interessert i ham. Men likheten fortalte meg ikke hva han hadde tenkt om oss.
Til slutt fortalte en annen kollega meg at mannen jeg likte, visst hadde trodd at vi holdt på og var på vei til å bli sammen før jeg dro på daten med en annen. Plutselig forsto jeg avstanden hans på en annen måte. Jeg hadde tolket det at han flyttet seg unna som manglende interesse. Han hadde tydeligvis tolket flørtingen vår som starten på noe mer.
Det hadde han aldri sagt til meg. Han hadde ikke tatt initiativ, og jeg hadde vært redd for å gjøre noe galt. Nå var han tilbake på jobb med en kjæreste jeg hadde møtt og likt, mens jeg fikk høre av noen andre at han visst hadde vært interessert i meg også.
