Hvis jeg ba en mann kle seg ut som favorittfiguren sin når vi skulle ha sex, ville han likt å spille den rollen? Eller ville han først og fremst likt at jeg ble tent av det? Det er akkurat det som gjør meg nysgjerrig på rollespill i senga. Kostymet er lett å få øye på. Hvem sin fantasi vi egentlig leker oss med, er ikke like opplagt.
Jeg er en kvinne som elsker Star Wars, DC og Marvel. De vanlige oppleggene, som lærer og elev, har aldri fristet meg noe særlig. Andre må gjerne kose seg med dem. Jeg blir bare ikke tent av akkurat de rollene. En figur jeg allerede er begeistret for, derimot, gjør spørsmålet langt mer interessant.
Det var innsatsen menn la i halloweenkostymene sine som fikk meg til å tenke på dette. Noen hadde åpenbart gjort mer enn å finne noe som så vidt kunne kalles et kostyme. De hadde gått inn for det. Jeg begynte å lure på om den samme entusiasmen kunne dukke opp i et rollespill med en partner, på tomannshånd.
Batman, Cyclops, Jason Todd, Master Chief, Anakin Skywalker. Det er ganske forskjellige roller å gå inn i. En mann kan like klærne, selvsikkerheten, stemmen eller bare muligheten til å være en annen enn sitt vanlige jeg en stund. Jeg ville ikke tatt for gitt hva som fristet ham. Å like en figur på skjermen betyr ikke nødvendigvis at man vil spille ham under sex.
Det er dessuten forskjell på å kle seg ut og å holde seg i rollen. Én kan trives i kostymet, men bli distrahert av å skulle spille skuespill. En annen vil kanskje låne litt av figurens væremåte uten å skaffe alt tilbehøret. En tredje kan ha lyst på hele pakken. Det betyr ikke at den ene bryr seg mer om partneren enn den andre. De liker bare ulike måter å leke på.
Det jeg er mest opptatt av, er forskjellen på å dele en fantasi og å spille med for den andres skyld. En mann kan like å tenne kjæresten uten å være like begeistret for figuren som hun er. Men jeg lurer også på hvem han selv ville valgt, bare fordi han ville hatt glede av å spille rollen. Svaret hans kunne blitt et navn jeg aldri hadde tenkt på.
Og listen min er ikke akkurat kort. I tillegg til superhelter og romeventyr har jeg spillfigurer som Leon Kennedy, Arthur Morgan, Dante og Vergil. Så er det Optimus Prime. Der begynner kostymeplanleggingen å bli nokså ambisiøs. Jeg liker at mulighetene er så mange. En fantasi trenger ikke følge de samme få manusene som stadig blir nevnt.
Jeg kan godt se for meg hvor vanskelig det ville vært å holde den alvorlige stemmen til figuren når begge vet hvem som er inni kostymet. For noen par ville latter ødelagt stemningen. For andre kunne den vært halve moroa.
Jeg har fortsatt ikke fått noe svar fra en mann på spørsmålet jeg startet med. Til gjengjeld har jeg flere navn på listen og større sans for innsatsen på halloween. Og Optimus Prime står der ennå, med et kostymeproblem jeg ikke har løst.
