Da vi hadde datet i omtrent fire måneder, sa han at jeg var annerledes enn kvinnene han pleide å gå ut med. Jeg er 41, han er 55, og på det tidspunktet kjente jeg ham godt nok til å spørre hva han mente med det. Han sa at han vanligvis datet «fjonge damer».
Jeg spurte selvfølgelig hva som skulle til for å være fjong. Jo, hun ville gjerne ha designervesker. Hun kjørte en fin bil, brukte mye tid på utseendet og hadde en imponerende karriere. Jeg husker ikke helt hva jeg hadde ventet meg, men da han kom til bilen, tenkte jeg at min neppe ville bestå prøven.
Jeg kjører mellom 65 000 og 80 000 kilometer i året bare fram og tilbake til jobb. Med den kjørelengden er jeg mest opptatt av at bilen starter. Jeg har en god karriere selv, selv om jeg aldri tok høyere utdanning. De fleste dager ordner jeg håret og sminker meg. Jeg liker å kle meg pent og lukte godt. Jeg har aldri tatt botox eller fillers. Jeg kan også tulle skikkelig, og jeg tilbringer gjerne fritida ute. Fram til den samtalen hadde alt det der passet fint sammen i hodet mitt.
Nå har vi vært sammen i åtte måneder, og jeg har aldri fortalt ham at det han sa, plaget meg. Til vanlig går jeg bare rundt og holder på med mitt. Så kommer jeg plutselig på hvor lett det var for ham å beskrive damene han vanligvis dater. Og der er den lille stemmen igjen, den som lurer på om han synes jeg holder mål.
Der og da syntes jeg det var lett å spørre. Først hva han mente med at jeg var annerledes, så hva han la i «fjong». Det spørsmålet jeg faktisk har gått og tenkt på i fire måneder, har jeg ennå ikke stilt. Liker han at jeg er annerledes enn dem han pleier å date, eller trives han med meg fram til det dukker opp en som er mer hans type?
