Jeg er 24 år, singel og flyvertinne i et amerikansk flyselskap. Det sosiale livet mitt består for tiden av en imponerende samling flyplasser, fly og hotellrom. Jeg kommer meg mye rundt. Kjærlighetslivet har et mer begrenset rutenett.
Så ja, jeg liker at passasjerer flørter med meg. Der var det sagt. Arbeidsuniformen har foreløpig ingen bryter som slår av personen inni.
Jeg mener den hyggelige flørtingen. Et smil som varer litt ekstra, et fint kompliment eller en samtale når jeg faktisk har tid til å prate. Noen ganger er det en mann, andre ganger en kvinne. Er personen omtrent på min alder, tiltrekkende og morsom, legger jeg gjerne merke til det.
Jeg er ganske sjenert når jeg møter nye mennesker. Når jeg først blir trygg, kan jeg være både utadvendt og flørtete. En selvsikker passasjer kan få meg overraskende fort forbi den første kleinheten. Det er tross alt begrenset hvor mye romantisk drahjelp man får av benplassen.
Synes jeg noen er søte, hender det at jeg lar samtalen vare litt lenger. Kanskje flørter jeg tilbake også. Jeg kunne selvfølgelig hevdet at min eneste glede på jobb er å utføre alle oppgaver feilfritt, men det ville vært en nokså kreativ framstilling.
For meg ligger forskjellen i at interessen er gjensidig. Ekle bemerkninger og upassende kommentarer blir ikke sjarmerende bare fordi vi befinner oss høyt over bakken. Jeg liker det lille øyeblikket der noen tydelig har lyst til å snakke med meg, og jeg har like lyst til å snakke med dem.
Samtidig er jeg på jobb. Det finnes oppgaver som skal gjøres, og samtalene får ikke gå utover dem. Jeg snakker om de rolige stundene, når jeg har tid og ingen plikter blir forsømt.
Likevel lurer jeg på om jeg krysser en profesjonell grense når jeg flørter tilbake, selv om begge synes det er hyggelig. Å like et kompliment virker uskyldig. Å oppmuntre til et til er kanskje den delen jeg stusser over.
Er jeg upassende, eller er jeg bare en singel kvinne som nyter en kort samtale med noen søte før det er på tide å fortsette serveringen?
