Jeg har forlovet meg, og jeg er ikke glad. Bare det å skrive det føles som å innrømme noe jeg burde holde for meg selv.
Jeg trodde jeg visste hvordan dette skulle føles. Når jeg ser kvinner fortelle om forlovelsen sin på sosiale medier, virker de så begeistret. De høres sikre ut på at de er lykkelige, og de sier det helt uten å nøle. Jeg regnet med at jeg ville kjenne igjen den følelsen når det ble min tur.
I stedet føler jeg meg rådvill. Jeg er forvirret, bekymret og urolig. Noen ganger er jeg lei meg. Det er vanskelig å sette de ordene sammen med «forlovet», særlig når jeg allerede lurer på hva reaksjonen min sier om meg.
Jeg kommer stadig tilbake til det samme spørsmålet: Jeg skal vel være glad nå? Jeg klarer nesten ikke å stille det uten at det høres ut som en anklage mot meg selv. Noe fint har skjedd, og så dømmer jeg meg selv fordi jeg ikke føler det jeg hadde forventet.
Andres begeistring gjør det enda vanskeligere å forstå min egen reaksjon. Jeg hører hvordan de beskriver denne tiden, men kjenner meg ikke igjen. Er dette noe flere opplever uten å snakke om det? Eller er det noe ved min egen situasjon jeg ennå ikke forstår?
Jeg har ingen klar forklaring. Jeg vet bare at jeg føler meg urolig. Jeg har ikke funnet ut hva som er galt, og jeg har heller ikke tatt noen beslutning. Jeg prøver å sette ord på det før jeg egentlig vet hva det betyr.
Det blir ekstra ensomt fordi jeg ikke har noen å snakke ordentlig med om dette. Jeg skulle gjerne fortalt det til noen med mer livserfaring, noen som kunne hørt på meg uten å forvente at jeg skulle stråle av glede.
Jeg har forlovet meg. Jeg er engstelig og lei meg i stedet for begeistret. Er det noen andre som har hatt det sånn?
