Jeg datet en kvinne i seks måneder mens hun også lå med en venn hun hadde et uforpliktende forhold til. Da jeg fant det ut, forklarte hun at vi aldri hadde avtalt å være eksklusive.
Jeg nøler fortsatt med hva jeg skal kalle henne. Eksen min? En jeg datet? Seks måneder føles som ganske lang tid å være sammen med noen for så å oppdage at selv betegnelsen trenger en avklaring.
Da jeg luftet frustrasjonen med venner og folk på nettet, fikk jeg ofte det samme svaret: Jeg burde ha spurt. Hvis det var uaktuelt for meg at hun hadde en annen partner, måtte jeg si fra tidlig. Jeg kunne ikke gå ut fra at vi la det samme i dating bare fordi vi datet hverandre.
Det var tungt å høre mens jeg allerede var såret. Men jeg skjønte poenget. Jeg hadde hatt en forventning vi tydeligvis ikke hadde blitt enige om. Skulle jeg unngå å havne der igjen, måtte jeg faktisk ta praten.
Så nå spør jeg kvinner jeg dater, om de treffer eller ligger med andre. Det er et ubehagelig spørsmål å stille, men jeg vet hvordan det kan gå når jeg lar være. Jeg vil heller finne ut om vi ønsker det samme før jeg bruker enda et halvt år på å anta at vi gjør det.
Av og til forteller jeg om dette også. Da får jeg høre fra enkelte at det ikke angår meg. At spørsmålet er påtrengende. Hvordan kan jeg finne på å spørre om noe sånt?
Jeg vet ikke om det er de samme menneskene som ville klandret meg for ikke å ha spurt første gang. Det kan godt være helt forskjellige folk med helt forskjellige syn på dating. Fra min side føles det likevel som én lang samtale der rådene motsier hverandre.
Jeg ønsker ikke å date noen som samtidig har uforpliktende partnere. Hun får selv avgjøre om det passer for henne. Men hvordan skal vi oppdage at vi vil forskjellige ting hvis det også er galt å ta det opp?
Jeg fikk beskjed om å slutte å anta og begynne å spørre. Så begynte jeg å spørre. Hva gjør jeg med beskjeden om at jeg ikke burde ha spurt?
