Mobilen hans lå på bordet mellom oss da det dukket opp et varsel fra Tinder. Vi hadde et avstandsforhold og så hverandre med noen måneders mellomrom. Jeg tok opp telefonen. Plutselig satt jeg med meldinger jeg skulle ønske jeg aldri hadde lest.
Han hadde laget en profil med falskt navn og falske bilder. Han skrev med andre kvinner, og samtalene handlet om sex. Jeg fant ingenting som tydet på at han hadde møtt noen av dem. Da han sa at det ikke hadde skjedd, trodde jeg ham. Det betydde noe for meg, men det gjorde ikke oppdagelsen mindre vond.
Det første året sammen hadde vi hatt det bra. Så flyttet jeg på grunn av jobben, og i halvannet år bodde vi langt fra hverandre. Jeg følte at han ikke var der for meg. I byen jeg flyttet til, ble jeg kjent med en annen mann. Han var en støtte når jeg følte meg alene. Etter hvert fikk jeg følelser for ham, og han sa at de var gjensidige.
Han visste at jeg hadde kjæreste. Det skjedde aldri noe fysisk mellom oss. Likevel skjønte jeg at det ikke var helt uskyldig å fortsette å tilbringe tid alene med en mann jeg likte, når han likte meg tilbake. Jeg ville være ærlig og fortalte kjæresten min om vennskapet og følelsene. Jeg sa også at ingenting hadde skjedd, og at ingenting kom til å skje.
Omtrent samtidig fikk kjæresten min et nært forhold til en kollega. Jeg opplevde at det var henne han søkte støtte hos, heller enn meg. Jeg trodde ikke det hadde skjedd noe fysisk mellom dem, men jeg reagerte på hvor mye kontakt de hadde. Når jeg tok det opp, viste han til vennskapet mitt med den andre mannen. Vi kom ikke særlig nærmere hverandre av de samtalene.
Jeg begynte å treffe vennen min sjeldnere. Jeg så at det kunne utvikle seg til noe mer hvis jeg fortsatte som før. Da jeg fortalte kjæresten min om det, svarte han at han ikke hadde bedt meg om å gjøre det. Senere, under et av besøkene våre, så jeg varselet og fant den falske Tinder-profilen.
Vi var nær ved å gjøre det slutt. Han sa at han bare hadde tullet rundt og chattet for å få tiden til å gå, uten planer om å møte noen. Jeg ville at vi skulle få forholdet til å fungere. Ut fra meldingene trodde jeg på at det ikke hadde vært noen møter. Men jeg kunne ikke vite om det ville ha stoppet der dersom jeg ikke hadde oppdaget appen.
Seks måneder senere flyttet jeg tilbake til byen hans. Da vi slapp avstanden, klarte vi å finne tilbake til hverandre. Jeg fikk se på telefonen hans når jeg ville. Det gjorde en forskjell å være sammen igjen i hverdagen. Vi ble gladere sammen og fikk mer ut av forholdet. Årene etterpå inneholdt også mye som var godt.
Nå er jeg 30 og han 31. Vi har vært sammen i seks år og gift i ett. Det er tre og et halvt år siden jeg fant Tinder-profilen, men iblant tenker jeg fortsatt på den. Jeg tilga ham, og jeg mente det. Jeg forstår bare fremdeles ikke hvorfor han gjorde det.
Han sier at hvis dette var noe jeg ikke kunne leve med, burde jeg ha sagt fra før vi giftet oss. Han er lei av at jeg tar det opp. Han sier også at han tror på at det aldri skjedde noe med vennen min, selv om jeg ikke er sikker på at all tvilen hans er borte. Nå er vi gift og har det bedre sammen. Meldingene er gamle. Likevel hender det at jeg ser for meg den telefonen på bordet igjen.
