Tror vi egentlig at den perfekte partneren bor maks 45 minutter unna? Jeg hører stadig om folk som møter noen de virkelig finner tonen med, men lar det ligge fordi avstanden blir for stor. Kjemien er der, verdiene passer, samtalen går av seg selv. Så sjekker noen reisetiden.
Ut fra mine egne erfaringer og samtalene med venninnene mine virker det ofte som det er menn som setter foten ned. Det er i hvert fall mønsteret vi har møtt. Noe virker lovende, avstanden kommer på bordet, og plutselig er samtalen omtrent over.
Det frustrerer meg, for jeg snakker ikke om å love hverandre et liv på hver sin kant. Jeg mener å gi det en sjanse lenge nok til å finne ut om det er verdt å snakke om en felles framtid. Hvis man faktisk passer veldig godt sammen, kan det vel bli et mål å bo nærmere hverandre?
Samtidig skjønner jeg at «vi finner en løsning» ikke svarer på alt. Hvem har en jobb som kan flyttes? Hvem har et liv de ikke så lett kan bryte opp fra? Hvem skal til slutt pakke og dra? Jeg kan se for meg to voksne på en flyplass, med jakkene på og bagasjen ved føttene, klare for enda et farvel. Jeg forstår at noen ser det for seg og nøler.
Likevel sliter jeg med at muligheten avskrives før man vet særlig mye om hverandre. Å oppdage at livene ikke lar seg forene, er én ting. Å la kilometerne avgjøre alt med en gang, er noe annet. Når en forbindelse føles sjelden, vil jeg gjerne vite litt mer før jeg gir slipp.
Av og til lurer jeg på om et forhold rett og slett ikke er viktig nok for dem som sier nei. Men kanskje de ønsker seg nærheten i å kunne møtes en helt vanlig tirsdag, uten å planlegge en reise. Det vil jeg også. Jeg tenker bare ikke at det må være mulig fra første stund.
Dere som tok sjansen: Hva fikk dere til å fortsette å snakke sammen? Endte dere med å flytte nærmere hverandre, eller gikk det annerledes? Da dere først skjønte hvor langt unna den andre bodde, hva gjorde at dere likevel ville fortsette?
