I kveld fikk jeg vite at forholdet jeg trodde var det mest ekte jeg hadde opplevd siden skilsmissen, ikke var slik jeg hadde forstått det.
Mens han angivelig prøvde å finne ut av ting med meg, traff han en annen kvinne. Nå er de sammen, og han er forelsket i henne. Først nå får jeg vite at hun allerede var inne i bildet.
Jeg trodde han trengte å jobbe med seg selv. Det var ikke en forklaring jeg fant på for å trøste meg. Han sa: «Jeg vil ikke ha deg eller noen andre akkurat nå.» Jeg tok den delen om «noen andre» på alvor.
Det gjorde vondt, men jeg trodde jeg skjønte hva han mente. Ut fra det vi hadde delt, trodde jeg at det var kjærlighet mellom oss, men at han ikke var klar for et forhold. Jeg visste ikke at jeg prøvde å forstå oss uten å kjenne til en så vesentlig del av det som foregikk.
Nå høres den setningen helt annerledes ut. Han traff noen samtidig som han fortalte meg at han ikke ville ha noen. Jeg sitter igjen og går gjennom det jeg oppfattet som ærlig, og lurer på hvor mye jeg egentlig forsto.
Det gjør vondt at han er sammen med henne. Det gjør også vondt at jeg trodde på forklaringen hans. Jeg tok behovet hans for å jobbe med seg selv på alvor, mens det foregikk noe annet.
Og dette kommer på toppen av at jeg har blitt ghostet to ganger. Jeg er allerede sliten av folk som bare forsvinner. I kveld fikk jeg enda noe å legge til den haugen.
Jeg har ingen ryddig måte å snakke om dette på ennå. Jeg er såret, sint og skikkelig motløs. Etter skilsmissen trodde jeg at akkurat denne forbindelsen var ekte. Nå sitter jeg her med det minst elegante spørsmålet jeg har: Hva er det som feiler folk?
