Jeg oppmuntret mannen min til å ta kontakt med vennene sine igjen. Nå møter han dem to ganger i uka, og vi har brukt et år på å krangle om hvorfor jeg ikke får treffe dem.
Når jeg sier at det gjør vondt, svarer han at han må få ha egne venner. Det er jeg enig i. Det var jeg også før han tok opp kontakten med dem. Likevel havner vi stadig i en diskusjon der han forsvarer noe jeg selv oppmuntret ham til.
Jeg vil ikke være med overalt. Jeg forventer heller ikke å bli invitert hver gang. Jeg vil bare møte menneskene som har blitt viktige for ham. Få hilse på dem, slik man vanligvis gjør med ektefellens nære venner.
En av dem kjenner jeg fra før. Vi gikk på videregående sammen. Vi har alle kjent hverandre i 30 år, selv om kontakten har vært sporadisk fram til de fant tilbake til vennskapet. Det gjør det ekstra merkelig å bli holdt utenfor.
Han sier at jeg ikke var tålmodig. Jeg ventet tre måneder før jeg fortalte at jeg ble lei meg av aldri å bli invitert. Nå ender jeg stadig med å forsvare hvor lenge jeg ventet. Men antall uker er jo ikke det vesentlige. Jeg fortalte mannen min at noe gjorde vondt, og ønsket at han skulle ta det inn og finne en løsning sammen med meg.
Hvis han ikke var klar for at vi skulle møtes, kunne vi snakket om det og om når det kunne passe. Å få høre at jeg ikke er ønsket, er mye vanskeligere å forstå.
Så er det det jeg får vite etterpå. Kjæresten til skolevennen hans er der jevnlig. Det hadde han bevisst unngått å fortelle meg. I forrige uke dro de alle på konsert, men han lot meg tro at det bare var ham og vennen.
Da blir forklaringen om å ha egne vennskap vanskeligere å godta. En annens kjæreste får være med. Jeg ber fortsatt om å få hilse.
Da vi giftet oss, regnet jeg med at vi skulle dele livet, med rom for egne venner og tid hver for oss. Jeg hadde ikke sett for meg en hel vennekrets jeg bevisst skulle holdes utenfor.
Nå vil han gå fra meg på grunn av dette. Slik jeg opplever det, rakner ekteskapet mens jeg fortsatt prøver å forklare at jeg ønsket å møte vennene hans.
