Når kjæresten min gjør noe jeg liker, prøver jeg å gjøre ham oppmerksom på det med en gang. Jeg vil at han skal huske hva som føltes godt. Likevel må jeg forklare det grunnleggende på nytt neste gang. I det siste har selv kyssene hans begynt å irritere meg.
Det er vondt å innrømme, for det er så mye ved ham jeg er tiltrukket av. Jeg er rundt tretti, han er rundt førti, og vi møttes gjennom felles hobbyer. Han har jobb, eget hjem, venner og interesser. Han er aktiv, snill og omtenksom. Jeg liker håret hans og hvordan han lukter. Det er mye som gjør at jeg vil være nær ham.
Vi utfyller hverandre godt. Det den ene synes er vanskelig, mestrer ofte den andre. Forholdet kjennes balansert, og jeg føler meg godtatt på en måte jeg ikke har opplevd før.
Tidligere har jeg stort sett hatt uforpliktende forhold som varte lenge og bygget på seksuell kjemi. Den fysiske tiltrekningen kom lett. Å føle at noen virkelig kjente meg, var vanskeligere. De siste årene har jeg forstått at jeg er nevrodivergent, og at jeg trekker meg unna følelsesmessig nærhet. Jeg har ofte tenkt at menn likte de sporty, sexy, smarte eller morsomme sidene ved meg, mens de bare holdt ut med resten. Med ham føler jeg meg godtatt som den jeg er.
Han er også nevrodivergent og hadde ingen erfaring med forhold før vi ble sammen. Han er redd for å gjøre feil. Tydelige, detaljerte instrukser fungerer godt; å skjønne hva jeg vil uten at jeg sier det rett ut, er langt vanskeligere. Ellers i hverdagen har jeg som regel tålmodighet med at vi fungerer ulikt. Når vi har sex, merker jeg at den tar slutt.
Jeg vil ikke bestemme hver eneste bevegelse. Jeg savner at han er nysgjerrig, tar initiativ og viser at han også har egne ønsker. Han prøver å unngå feil, mens jeg lengter etter at noe kan skje spontant.
En gang prøvde jeg å forklare det med matlaging. De samme råvarene kan bli til forskjellige retter, avhengig av hvordan du tilbereder dem. Sex kan også ha ulik stemning og rytme. Han så ut til å forstå sammenligningen. Men han spiser stort sett enkel mat og lager den sjelden selv. Selv elsker jeg å improvisere på kjøkkenet. Til og med eksempelet jeg valgte, viste hvor forskjellig vi går løs på ting.
At jeg vet hva jeg liker, betyr ikke at jeg klarer å forklare det godt. Å be ham kysse bedre er for vagt til å være til hjelp. Men hvis jeg gir helt konkrete rettelser underveis, blir jeg opptatt av å instruere når jeg egentlig vil nyte å kysse ham. Jeg er også redd for at kritikk vil gjøre ham enda mer nervøs, særlig når han allerede er usikker.
Jeg sammenligner ham ikke med en eks. Jeg har likt ulike former for kjemi og er ikke ute etter at han skal gjøre alt på én bestemt måte. Men jeg begynner å glemme hvordan et godt kyss føles når det bare faller naturlig. Jeg vil ikke at frustrasjonen skal gjøre meg bitter på ham.
Så når noe føles riktig, prøver jeg å si tydelig fra. Når jeg er konkret, skjønner han hva jeg ber om. Men jeg vet fortsatt ikke hvordan han skal bli trygg på hva jeg liker, uten at jeg må forklare hvert eneste kyss.
