Jeg heter Safras og bor i Bangalore. Noen ganger forestiller jeg meg kona mi sammen med en annen mann. Hun vet ingenting om det. Jeg har gått og tenkt på fantasien for meg selv, og hittil har jeg ikke følt meg klar til å si det høyt til henne.
Når tanken bare er min, kan jeg dvele ved den så lenge jeg vil og så gå videre med dagen. Hvis jeg forteller henne om den, aner jeg ikke hvordan hun vil reagere. Kanskje hun vil vite hvor lenge jeg har tenkt på det, eller hvorfor jeg tar det opp akkurat nå. Kanskje hun synes det er så ubehagelig at hun vil la samtalen ligge. Jeg kan se for meg hvordan jeg begynner. Hva jeg sier etterpå, kommer an på hvordan det er for henne å høre det.
Jeg prøver fortsatt å finne ut hva jeg egentlig vil at hun skal forstå om meg hvis jeg sier det. Jeg skulle gjerne kunnet snakke med henne om noe så personlig og gi henne tid til å kjenne etter, uten at hun føler at hun må svare der og da. Men jeg er ikke helt der ennå. Foreløpig vet hun ingenting, og jeg gir meg selv litt mer tid til å skjønne hva fantasien betyr for meg før jeg bestemmer meg for hvordan jeg skal fortelle henne om den.
