Når jeg matcher med en fyr på en datingapp og vi avtaler å møtes, gleder jeg meg til daten. Instagram-navnet mitt holder jeg for meg selv. Jeg har hatt nok av den litt pussige ordningen der en date renner ut i sanden og fyren fortsatt kan se storyene mine i det som føles som resten av livet.
Jeg er 34, og jeg bruker fortsatt Instagram til å holde kontakten med mange. Hvis jeg møter en fyr ute, eller skal på date med en jeg kjenner fra før, har han sannsynligvis Instagram-navnet mitt allerede. Med en fyr fra en app liker jeg at vi har litt mer å oppdage i den første samtalen. Hvis han lurer på hva jeg liker å drive med, synes jeg det er hyggelig at han spør. Jeg liker også å høre folk fortelle om det de selv er opptatt av. Det er begrenset hvor mye av det man får med seg ved å bla gjennom et rutenett med bilder.
Jeg vet også hvor fort jeg kan gjøre en app til en ulønnet etterforskerjobb. Han er pålogget og har ikke svart. Han så storyen min uten å trykke liker. Han legger aldri ut noe. Han legger ut hele tiden. Jeg har sittet med venner og prøvd å tolke alle mulige varianter av dette, og jeg har selv bidratt med rikelig med materiale. Det er utrolig hvor lenge vi kan snakke om en mann som, så vidt vi vet, bare satt med telefonen sin.
Nå holder jeg Instagram-navnet mitt for meg selv, og det er helt greit om han gjør det samme. Jeg har som regel nok å tenke på etter en date. Fløt praten lettere etter hvert? Sa han noe jeg fikk lyst til å spørre mer om? Har jeg lyst til å se ham igjen?
Jeg lurer på om flere på min alder har det sånn. Jeg husker hvordan det var å date da det var mindre å sjekke på forhånd, og hvor gøy det var i tjueårene når hver nye app ga oss enda en måte å holde kontakten på. Nå kan jeg tilbringe en hel kveld med noen og komme hjem til en ny story fra ham. I det siste har jeg mest lyst til å bare dra hjem og tenke på daten.
