Jeg har kjent kjæresten min i tre år, og vi har vært sammen i omtrent to. Store deler av den tiden har jeg bedt ham om å ringe meg oftere. Jeg ønsker meg bare en prat på slutten av dagen. Hvordan har du hatt det, dette skjedde hos meg, god natt.
Det første året ringte han gjerne i en ukes tid etter at jeg tok det opp. Så dabbet det av, helt til jeg spurte igjen. Jeg ringte også, men etter hvert gjorde det vondt at initiativet så sjelden kom fra ham. Til slutt tenkte jeg at han sikkert ikke likte å snakke i telefonen, selv om han visste at jeg foretrakk det framfor lange meldingssamtaler.
Nylig begynte en venn av ham å date en kvinne som ifølge kjæresten min ikke behandlet vennen særlig bra. Kjæresten min likte henne først ikke og tok det opp med henne. Jeg var ikke der, men de skal ha snakket ut og endte med å bli venner selv.
Snart hang de tre sammen uten meg. Jeg følte meg utenfor og spurte om meldingene og Instagram-videoene han sendte henne. Han viste meg noen av meldingene. Jeg så ikke noe åpenbart upassende, men én samtale traff meg.
Hun hadde skrevet at hun var lei seg for noe den morgenen. Han tilbød seg straks å ringe. Hun takket nei og forklarte at en mann på den andre siden av landet hadde sendt henne et uønsket seksualisert bilde. Kjæresten min tilbød seg å ringe igjen og skrev senere at han håpet det gikk bra med henne.
Hun fortjente støtte. Det som gjorde vondt, var hvor naturlig det falt ham å tilby en telefonsamtale. Når jeg hadde skrevet at jeg var lei meg, hadde han aldri tilbudt meg den samme trøsten. Jeg visste ikke at det falt ham inn å gjøre det.
Jeg ble veldig opprørt. Nå tilbyr han seg å ringe når jeg har det vanskelig, og jeg setter pris på innsatsen. Likevel føles det annerledes når endringen kom etter at jeg så ham gjøre det for en han bare hadde kjent i en måned eller to.
Hadde han ringt meg hele tiden, tror jeg ikke den samtalen ville plaget meg. Nå tilbyr han det jeg har bedt om, men jeg er fortsatt såret. Hva gjør jeg med det?
