Jeg vurderer å be ut en venn jeg har kjent siden videregående. Vi er voksne nå og snakker nesten ikke sammen, men jeg har holdt mer kontakt med ham enn med de andre fra den gamle gjengen. Jeg liker ham som person, og tanken på å være sammen med ham har aldri vært fremmed for meg.
Jeg tror han var forelsket i meg før. Kanskje han fortsatt er det, men jeg vet ikke. Han har ikke spurt meg ut, og så vidt jeg vet, har han ikke kjæreste. Det er mye jeg bare antar, allerede før jeg begynner å tenke på hva jeg selv vil.
For min del handler det om at jeg er ensom. Jeg vil ha noen som bryr seg om meg, og det er mye av grunnen til at jeg vurderer dette nå. Det er ubehagelig å innrømme. Jeg hører selv hvordan det kan høres ut: at en gammel venn plutselig blir aktuell fordi jeg trenger noe.
Men jeg vil ham godt. Hvis vi datet, ville jeg hatt lyst til å være sammen med ham, gjøre hyggelige ting for ham og vise at han betyr noe. Når jeg ser for meg et forhold, tenker jeg på å gi omsorg også. Jeg forventer ikke at han skal stå for alt.
Samtidig avgjør ikke en liste over ting jeg ville gjort, om det er en god idé. Vi har ikke engang vært på én date. Jeg liker ham og lurer på om det kan bli noe mellom oss. Og jeg lengter etter å føle meg viktig for noen. Begge deler er sant.
Kanskje han ikke er interessert lenger. Kanskje han aldri var interessert på den måten jeg trodde. Hvis jeg spør, får han i det minste svare selv. Da slipper jeg å bygge videre på en mulig forelskelse og det at han tilsynelatende er singel.
Jeg er rask til å dømme meg selv for å ønske dette, men det gjør meg ikke mindre ensom. Jeg har ikke spurt ham ennå. Jeg sitter fortsatt og lurer på om det å like ham, være åpen for et forhold og ønske at noen bryr seg om meg, er nok til å prøve.
