Nå som jeg er blitt eldre, merker jeg at jeg godt kan være åpen for et forhold uten å ha noe hastverk med å finne et. Jeg er verken ensom eller lei meg for hvordan livet mitt er. Det føles ikke som om jeg går og venter på at noen skal komme.
Jeg er heller ikke imot et langvarig, monogamt forhold. Det jeg lurer på, er om jeg ønsker mindre tid sammen enn det som er vanlig. Å møtes omtrent én gang i uka, kanskje litt sjeldnere iblant, høres fint ut for meg.
Jeg liker tanken på å ha en kvinne i livet mitt som også trives med sitt eget. Vi kunne hatt det godt sammen og samtidig beholdt våre egne venner, interesser og friheten til å bestemme over dagene våre. Jeg kjenner ikke noe sterkt behov for å være mye sammen bare fordi vi er kjærester.
«Deltidsforhold» får det kanskje til å høres mindre seriøst ut enn jeg mener. Jeg ser for meg noe som kan vare, men med god plass til hver vår hverdag. Følelsene kunne vært like ekte selv om vi ikke møttes flere ganger i uka.
Finnes det selvstendige kvinner som ønsker seg den samme rytmen? Som gjerne vil ha en kjæreste, uten at vi skal gjøre det meste sammen? Fra der jeg sitter, høres det ganske tiltalende ut. Jeg lurer bare på om andre også ser etter det.
