Jeg er 21 og var singel lenge etter et vanskelig forhold. Jeg brukte tiden på meg selv, fant ut hva som gjorde meg glad, og fikk det fint med livet mitt og hobbyene mine. Etter hvert kjentes det mulig å begynne å date igjen.
Jeg trodde virkelig at jeg hadde kommet meg videre. Jeg gikk ikke rundt og ventet på at noen skulle dukke opp og gjøre livet godt. Jeg likte allerede livet jeg hadde. Derfor føltes det også som om jeg var klar for å slippe noen inn.
Så gikk jeg på date med en jeg faktisk likte.
Etterpå ble jeg urolig. Jeg grublet og overtolket, særlig når jeg var usikker på hva han ville. Jeg visste ikke hvor det bar, og i stedet for å gi det litt tid, brøt jeg kontakten på impuls.
Jeg angret nesten med én gang. Jeg likte ham jo, og likevel hadde jeg avsluttet før vi egentlig fikk muligheten til å se hva dette kunne bli. Etter hvert ba jeg om unnskyldning, men det ble ikke noe mer. Det forstår jeg godt. At jeg beklaget, betydde ikke at han måtte gi meg en ny sjanse.
Noe av det vanskeligste er å tenke på hvordan jeg selv ville hatt det hvis noen hadde gjort det samme mot meg. Jeg kommer stadig tilbake til at jeg kanskje skjøv bort noe fint. Jeg kan ikke vite hvordan det ville gått mellom oss. Men jeg vet at jeg lot frykten bestemme, og at avgjørelsen føltes feil nesten straks den var tatt.
Da jeg var singel og hadde det bra, tok jeg det som et tegn på at jeg var klar. Å like noen vekket følelser jeg ikke hadde trengt å håndtere alene. Det overrasket meg, og jeg er fortsatt skuffet over hvor fort jeg handlet på dem.
Jeg vil kunne være sårbar og samtidig holde fast ved det som er viktig for meg. Jeg skjønner at dating innebærer ubehag, og at jeg ikke alltid kan få klare svar med én gang. Før jeg prøver igjen, vil jeg finne en måte å roe meg på når usikkerheten kjennes akutt.
Jeg er ikke klar for en ny date ennå. Jeg prøver fortsatt å forstå hvordan jeg kan stå i uroen uten å avslutte noe jeg egentlig ønsker skal fortsette.
