Jeg møtte en mann på en datingapp forrige uke. Jeg sa hei og stilte et par spørsmål. Han svarte kort. Ett ord om gangen, faktisk. Det var omtrent like trivelig som å fylle ut obligatoriske felt i et skjema.
Likevel spurte han om jeg ville spise lunsj på torsdag. Jeg sa ja og ga ham Google-nummeret mitt. Dermed hadde vi en mulig date, selv om tid og sted foreløpig befant seg på idéstadiet.
På tirsdag sendte jeg ham en melding i appen. Det var meldt gode bølger ved strendene her, og siden jeg også surfer, spurte jeg om han skulle ut. Jeg tenkte det var en grei ting å prate om. Han svarte ikke.
Så kom torsdagen. Jeg hadde ikke hørt noe mer om lunsjen, og tirsdagsmeldingen sto fortsatt ubesvart. Vi hadde verken avtalt klokkeslett eller sted. Da klokka ble elleve, regnet jeg med at invitasjonen hadde gått ut på dato.
Jeg skrev: «Jeg antar at du ikke er interessert i å møtes. Lykke til videre.» Tanken var å sette punktum. Det viste seg at punktumet hadde mer på hjertet.
Han svarte at han akkurat skulle til å kontakte meg og spørre om vi kunne møtes klokka ett. Så kom vurderingen: «Pessimismen din passer ikke for meg. Lykke til.»
Det fantes altså en lunsjplan. Den var bare ikke blitt offentliggjort ennå. Min feil var tydeligvis at jeg ikke hadde hatt tilstrekkelig tro på prosjektet.
Jeg skjønner at meldingen min bygde på en antakelse. Det skrev jeg jo også. Men etter et ubesvart spørsmål og ingen oppfølging av en løs avtale syntes jeg ikke det var et spesielt mørkt syn på tilværelsen å tro at lunsjen ikke ble noe av.
Det er ikke noe stort tap. Måten vi kommuniserer på, hadde allerede rukket å vise seg, og det virket ikke som noen av oss ønsket mer av den. Jeg stusser mest over merkelappen. Var jeg pessimistisk, eller skulle jeg holde av lunsjen på ubestemt tid? Klokka ett var tydeligvis et alternativ. Jeg hadde bare ikke fått vite det.
