Mannen min og jeg var ute med venner da en av vennene hans, som nylig hadde forlovet seg, sa at han av og til savnet singellivet. Han savnet friheten til å kysse fremmede bare fordi han kunne, og tanken på å ha sex med dem for å kjenne at de ville ha ham.
Han sa samtidig at forloveden fikk ham til å føle seg elsket og ønsket. Det var spenningen ved å bli begjært av en ny person han savnet. Han understreket at han ikke kom til å gjøre noe med følelsene.
Mannen min sa at han skjønte det, og at alle menn tenkte sånn. For ham handlet det ikke om å ha tilfeldig sex for nytelsens skyld, men om konkurranse. Han kunne se på et par og tenke: «Jeg kunne ligget med henne bedre.» Eller se på en tilfeldig kvinne og tenke at han kunne gitt henne bedre sex enn hun hadde fått før.
Det siste gjorde meg skikkelig utilpass og satte en støkk i kvelden. Jeg sa ingenting der og da; jeg ville ikke lage en scene foran alle. Men kommentaren ble sittende.
Nå vet jeg ikke hvordan jeg skal spørre hva han egentlig mente, og samtidig fortelle ham hvordan det fikk meg til å føle meg, uten at det høres ut som om jeg vil bestemme hva han får lov til å tenke. Er det urimelig at jeg ble støtt? Jeg prøver ikke å kontrollere tankene hans, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ta opp det han valgte å si høyt.
