En fiktiv datingfortelling.
Sarah, 43, og Tom, 48, møttes på en kunstutstilling. De likte museer og sport, samtalen gikk lett, og hun hadde lyst til å se ham igjen.
Etterpå foreslo Tom en gåtur, etterfulgt av en kveld hjemme hos ham. Det samme skjedde neste gang. Da Sarah foreslo et escape room eller en runde squash, svarte han «neste gang».
En gåtur var ikke problemet
Sarah krevde ikke dyre middager eller et nytt kulturprogram hver uke. Hun ville oppleve at de begge kunne foreslå noe, og at interessene de hadde snakket om, også fantes utenfor profilen hans.
Hun sa: «Jeg liker rolige kvelder. Men jeg vil også gjøre ting ute sammen. Har du lyst til å spille squash på torsdag?»
Et konkret forslag gjorde spørsmålet enklere enn en diskusjon om hvem som la inn «nok innsats».
Ulike ønsker må kunne sies høyt
Tom svarte at han helst ville ha avslappet tid hjemme. Det kunne være en reell preferanse. Sarah kunne ikke vite at han bare ønsket sex fordi han foretrakk sofaen.
Hun kunne derimot spørre hva slags kontakt han så etter, og si at hun ikke ønsket at alle møter skulle ende hjemme hos ham. Hun behøvde heller ikke bli med hjem for å bevise at hun likte ham.
Felles interesser er ikke hele kompatibiliteten
De kunne finne et kompromiss hvis begge ville. Men hvis han stadig avviste hennes forslag, hadde hun informasjon nok til å vurdere om dette passet henne.
Sarah valgte å slutte å date Tom. Ikke fordi en tur er en dårlig date, men fordi hun var lei av at «neste gang» aldri fikk en dato.
Et forhold trenger ikke være kostbart for å være interessant. Det trenger at begge får være med på å velge.
