Jeg kan få øye på en kvinne jeg synes er tiltrekkende, og snakke meg selv fra å si hei før jeg engang har en samtale å være nervøs for. Som regel er det den samme tanken som stopper meg: Hva om jeg gjør henne ukomfortabel?
Det er ikke bare tanken på at hun kanskje ikke er interessert. Jeg er redd for at selve det å ta kontakt skal gjøre henne urolig. Jeg vil ikke at et helt vanlig øyeblikk i dagen hennes skal bli noe hun må håndtere fordi jeg syntes hun var pen.
Jeg har sett kvinner fortelle at de ikke vil bli kontaktet på den måten. Jeg vet at det jeg har lest, bare er et lite utvalg av erfaringer, men det har festet seg. Når jeg vurderer å presentere meg, er det de reaksjonene jeg husker.
Så begynner jeg å ta hensyn til et menneske jeg ennå ikke kjenner. Kanskje hun vil være i fred. Kanskje hun er lei av uønsket oppmerksomhet. Det er viktige muligheter, men jeg aner ikke om de gjelder kvinnen foran meg. Jeg rekker å dikte opp hennes del av samtalen før hun har fått sagt noe som helst.
Utenfra ser det sikkert ut som vanlig sjenanse. Jeg ser noen jeg synes er attraktiv, og lar være å gå bort. Inni meg står jeg fast i spørsmålet om det ville vært hensynsløst å gjøre det. Det er litt flaut å innrømme, for jeg vet ikke hvor mye som er omtanke for henne, og hvor mye som er min egen nervøsitet som har funnet et overbevisende argument.
Jeg vil ta kvinners erfaringer med uønsket oppmerksomhet på alvor. Samtidig lurer jeg på om jeg har gjort noen få erfaringer til en regel som ikke gir plass til at noen faktisk kan bli glad for et hei.
Så der står jeg fortsatt, før det første ordet. Har jeg en reell grunn til å holde avstand, eller tenker jeg så mye at en helt vanlig samtale aldri får en sjanse?
