Det meste av forholdet vårt hadde vi sex to–tre ganger i uka, som regel i helgene. Jeg tenkte ikke så mye over hvor ofte det skjedde. Vi hadde lyst på hverandre, fant tid, og den delen av forholdet gikk liksom av seg selv.
Nå er det nærmere én gang i måneden. Vi er begge 20 og har vært sammen i halvannet år. Jeg har fortsatt lyst på henne, men jeg savner å føle at hun har lyst på meg uten at jeg må ta det opp først.
Da jeg spurte hva som hadde forandret seg, sa hun at forelskelsesfasen var over. Hun nevnte også kranglene våre. Det har vært mange av dem, og hun mener de har påvirket sexlivet. Jeg synes vi har det bra nå, men det betyr tydeligvis ikke at alt føles som før for henne.
Hun tar ikke initiativ slik hun pleide. Da begynner jeg å fylle inn det jeg ikke vet, gjerne med den verste forklaringen jeg finner. Jeg lurer på om det er noen andre, selv om jeg ikke har noe som tyder på at hun er utro. Tanken dukker opp likevel.
Hun har vært åpen om at hun onanerer i ukedagene når vi ikke er sammen. Hun går ikke på p-piller og har ikke nevnt andre ting som kan forklare endringen. Jeg blir sittende fast i det samme spørsmålet: Hvis hun fortsatt kjenner lyst, hvorfor føles det så annerledes mellom oss?
Jeg har trodd at hun likte sexen vi hadde. Så vidt jeg forsto, fikk hun orgasme hver gang. Men det forteller meg jo ikke hva hun ønsker nå, eller om kranglene fortsatt sitter i.
Det jeg savner mest, er nærheten. Å kunne finne hverandre på den måten uten at vi først måtte ha en vanskelig samtale. Nå strever jeg til og med med å finne ordene. «Jeg vil ha sex oftere» høres så kontant ut når det jeg egentlig prøver å si, er at jeg savner oss.
Hvordan sier jeg det ærlig uten at hun føler at hun skylder meg noe?
