Vi har datet i seks–sju måneder, og han sier fortsatt at han trenger tid før han kan binde seg. En stund klarte jeg å slå meg til ro med det. Nå merker jeg at jeg vil ha et fast forhold, uten å vite om det er dit vi er på vei.
Jeg er 40, og han er 53. Alt virker så bra mellom oss. Det er nettopp derfor dette er vanskelig. Hvis jeg ikke hadde hatt det bra sammen med ham, ville problemet vært lettere å sette ord på. Men jeg liker det vi har, og vil at det skal bli noe mer forpliktende. Han er fremdeles ikke klar for å kalle oss kjærester.
Jeg ga ham mer tid fordi jeg ikke ville tolke et annet tempo som manglende interesse. Det er forskjell på å bli kjent med noen og å være klar til å satse på dem. Det skjønner jeg. Det som er vanskeligere nå, er at vi har holdt på så lenge uten at jeg vet hvor mye mer tid han trenger.
Mens jeg har prøvd å gi ham den tiden han trenger, har jeg selv blitt mer knyttet til ham. Et spørsmål jeg kunne la ligge i starten, trenger jeg nå et svar på. Det fine mellom oss er fortsatt der. Men uvissheten begynner å gjøre vondt.
Jeg lurer på om alderen hans spiller inn. Blir menn mer forsiktige med å binde seg når de blir eldre? Det ville vært en behagelig forklaring, for da hadde det føltes mindre personlig. Men jeg vet ikke om det at han er 53, forklarer nølingen. Jeg vil heller ikke bruke en teori om eldre menn som svar på hva akkurat han vil.
Det jeg helst ikke vil tenke, er at han sier han trenger tid fordi han egentlig ikke vil ha et fast forhold med meg. Jeg har ikke tatt ham i løgn. Jeg vet heller ikke at han holder meg på gress. Det er det jeg er redd for, ikke noe jeg har fått bekreftet. Likevel lurer jeg på om jeg har oppfattet det som et løfte om at vi skal bli kjærester etter hvert. Kanskje har han bare prøvd å forklare at han ikke er klar nå.
Jeg må være ærlig med meg selv om hva jeg ønsker, også. Det handler om mer enn hvilket ord vi bruker om oss. Jeg vil ha et forpliktende forhold. Å kalle oss kjærester ville betydd noe hvis vi la det samme i det. Selve ordet kan ikke få oss til å ønske det samme. At vi har det fint nå, sier heller ikke alt om hva vi vil videre.
Hvis jeg gir ham enda mer tid, kan jeg fortsette med noe jeg liker, men spørsmålet blir stående ubesvart. Spør jeg ham rett ut, risikerer jeg et svar jeg ikke vil ha. Begge deler føles vanskeligere nå som jeg har fått sterkere følelser.
Jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal gjøre. Men jeg lurer ikke lenger bare på når han blir klar. Jeg prøver å finne ut hvor lenge jeg kan fortsette å date ham uten å vite om han vil ha et fast forhold med meg.
