Jeg har vært sammen med kjæresten min i to måneder. Det ser så kort ut når jeg skriver det. Når vi er sammen, føles det som om jeg har kjent ham bestandig.
Han er snill og omsorgsfull, og jeg er veldig tiltrukket av ham. Jeg føler meg trygg sammen med ham. Han respekterer meg, og jeg opplever ikke noe press. Vi har begge lyst til å ha sex, så akkurat den delen er vi enige om.
Vi har ventet fordi jeg ikke vil gå for fort fram i forholdet. Men hvis jeg skal være ærlig, har følelsene allerede utviklet seg ganske raskt. Vi er blitt nære, og det føles naturlig. Derfor prøver jeg å forstå om sex nå ville vært å skynde seg, eller bare å følge noe vi begge allerede kjenner på.
Jeg er 18, og han er 20. Jeg vet at to måneder ikke gir oss noen lang historie sammen, selv om det føles som om jeg kjenner ham godt. Det er fortsatt mye vi ikke har rukket å lære om hverandre. Det er det som får meg til å nøle, også når alt føles riktig mellom oss.
Den første tanken min er at ja, det å ha sex for tidlig kan sette et forhold i fare. Men når jeg prøver å forklare hva jeg mener med «for tidlig», står jeg fast. Jeg er verken ukomfortabel eller presset. Jeg ser mest for meg at jeg forteller noen hvor lenge vi har vært sammen, og får høre at vi går for fort fram.
Jeg vil ikke overse en bekymring bare fordi jeg er så forelsket. Samtidig skjønner jeg ikke helt hva ventingen skal endre, utover at forholdet vil ha vart lenger.
Så det er egentlig det jeg lurer på: Når begge har lyst og føler seg trygge, hvordan kan selve tidspunktet skade forholdet? Hva kan jeg ha oversett mens alt fortsatt føles så lett?
