Da kjæresten min først fortalte at bestevennen hans skulle gifte seg, hørtes det ut som om vi begge skulle dit. Vi har vært sammen i tre år og bor sammen, så jeg tenkte ikke noe videre over det. En venn fra videregående skulle gifte seg, kjæresten min skulle være med som forlover, og jeg regnet med å bli med.
Etter hvert ble det klart at invitasjonen bare gjaldt ham. Da jeg spurte, sa han at bryllupet var lite, og at gjestene ikke fikk ta med følge. Senere het det at bare gifte par var invitert sammen.
Jeg ble såret, men det hørtes ut som regler som gjaldt alle. Brudeparet bestemmer selvfølgelig gjestelisten selv. Jeg hadde møtt vennen hans flere ganger, vært hjemme hos dem og truffet forloveden hans mer enn én gang. Likevel ga ikke det meg noe krav på en invitasjon.
Kjæresten min brukte mye tid på feiringen. Han dro på en firedagers utdrikningslagstur til en annen delstat. Selve bryllupet var fire timer unna, og han bodde på hotell hele helgen. Jeg sto utenfor alt sammen og trodde det fantes en forklaring som hang sammen.
Etterpå fikk jeg vite at de andre forloverne hadde hatt med partnere. De gifte hadde med konene sine, og to andre hadde med kjærestene sine. Da stemte plutselig ingen av forklaringene jeg hadde fått.
Da jeg spurte om det, sa han at en av mennene planla å fri snart. Han har fortsatt å vise til forestående frierier, men jeg skjønner ikke hvordan det forklarer at jeg ble utelatt.
Nå vil han ha vennen på besøk og at alle skal komme godt overens. Han nevner ham flere ganger i uken, og hver gang kjenner jeg på det igjen. Det har jeg sagt. Han mener jeg overreagerer og lager et problem av saken.
Jeg ber ham ikke endre en gjesteliste i ettertid. Det som gjør vondt nå, er at jeg prøver å forklare hvorfor dette betydde noe, og føler at jeg får skylden for å reagere.
Når jeg tar det opp, spør han: «Hva vil du at jeg skal gjøre med det?» Jeg vet ikke hva jeg skal svare når vi ikke engang er enige om at jeg har grunn til å være såret. Er det galt av meg å fortsatt være lei meg?
