Da kjæresten min først slo opp, trodde jeg han var overveldet, ikke at han var ferdig med oss. Han slet med studiene, økonomien og forholdet vårt. Jeg elsket ham og tenkte at han skjøv folk unna akkurat da han trengte dem mest.
Så jeg fortsatte å ta kontakt. Jeg gråt, tryglet og spurte hvordan det gikk med ham. Bruddet var vondt og rotete, og jeg klarte ikke å godta at det eneste vi kunne gjøre, var å gå fra hverandre. Midt oppi alt luftet jeg frustrasjonen min til en felles venn. Da sa jeg noe stygt: Hvis han ikke engang klarte å behandle sine egne foreldre ordentlig, hvordan skulle han klare å behandle meg bra?
Jeg angret. At jeg var sint, gjorde det ikke rettferdig. Og at jeg elsket ham, ga meg ingen rett til å bruke familien hans mot ham.
Da vi fant sammen igjen, fortalte jeg selv hva jeg hadde sagt. Han ble dypt såret. Jeg ba om unnskyldning og om en sjanse til å bygge opp tilliten igjen. Jeg ga meg selv tre måneder til å vise gjennom handling at jeg ville at han skulle føle seg trygg med meg.
Samtidig sa jeg at vi burde gå fra hverandre hvis han ikke kunne tilgi meg. Jeg ville ikke at han skulle tvinge seg til å bli i et forhold som gjorde ham vondt. Han sa at han hadde tilgitt meg. Han elsket meg og ville få dette til.
Jeg trodde på ham og gjorde en innsats. Et helt år gikk mens jeg trodde vi jobbet med å finne tilbake til hverandre.
Så sa han at han ikke orket mer. Han hadde prøvd å elske meg igjen, men klarte ikke å glemme ordene mine. Han sa at han hadde latt som gjennom hele året.
Nå får de ordene meg til å tvile på alt jeg trodde vi hadde delt. Jeg vet at det jeg sa, var galt, og at en unnskyldning ikke fjerner smerten. Men jeg hadde bedt ham være ærlig hvis han ikke kom videre. Han hadde sagt at han kunne.
Trodde han på det selv da? Forsto han først senere at det ikke gikk? Eller prøvde jeg å reparere et forhold han allerede visste at han ikke kunne finne tilbake til?
