Vi møttes da vi studerte. Vi var to ganske alminnelige mennesker som ble venner og begynte å tilbringe mye tid sammen. Underveis forelsket hun seg i meg. For meg begynte det annerledes.
Jeg ble vant til å ha henne der. Hun ble en del av hverdagen min, en jeg følte meg trygg og hjemme sammen med. Jeg er glad i henne. Etter hvert bestemte vi oss for å gifte oss.
Ingen presset oss. Familiene våre krevde ikke at vi skulle slå oss til ro sammen. Begge foreldreparene vet om planene, og alle virker stort sett tilfredse. Det gjør vel vi også, sett utenfra.
Men det siste året har jeg stadig ønsket at jeg var sammen med noen jeg syntes var vakrere. Jeg skammer meg over å skrive det. Hun ser bra ut, og jeg er ikke akkurat usedvanlig kjekk selv. Jeg har mine egne feil. Det vet jeg godt, men tanken kommer likevel tilbake.
Det jeg savner i forestillingene mine, er en sterkere fysisk tiltrekning. Å se på den jeg skal gifte meg med og kjenne at jeg virkelig blir slått av hvor tiltrukket jeg er. Jeg lurer på hva som kunne skjedd hvis jeg hadde ventet, møtt en annen eller opplevd den følelsen før jeg sa ja til å dele livet med noen.
Det er vanskelig å innrømme hvor mye plass en innbilt person har fått. Det finnes ingen annen her. Bare en mulighet jeg aldri har måttet dele en hverdag med. Hun som elsker meg, finnes derimot på ordentlig. Det gjør alt vi har bygd sammen også.
Hun har lagt mye av seg selv i forholdet vårt. Ekteskap har blitt det naturlige neste steget, mens jeg fortsatt prøver å forstå hva tvilen min betyr. Er dette vanlig usikkerhet? Er jeg umoden? Eller er det noe jeg ikke burde ta med meg inn i et ekteskap?
Jeg er redd for å gifte meg og bruke årevis på å lure på hvem andre jeg kunne vært sammen med. Jeg er like redd for å miste noen som elsker meg fordi jeg sammenligner henne med et menneske som kanskje ikke finnes.
Familiene våre vet at vi skal gifte oss. Hun elsker meg. Jeg er glad i henne. Og jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal gjøre.
