Fetteren min hadde rukket å fortelle familien om skilsmissen min før jeg engang hadde flyttet ut. Innen jul hadde han begynt å vitse om den. Jeg tok ham til side og ba ham slutte. Han sa jeg måtte bli litt mer tykkhudet. Det var visst enklere enn å finne noe annet å vitse om.
Forrige måned spiste vi middag hos tanta mi da han dro det opp igjen. Denne gangen sa han til hele bordet at skilsmissen sikkert var det beste som hadde skjedd eksen min. Jeg hadde hørt nok varianter av den vitsen opp gjennom årene til å vite at han fint kunne fortsette hvis ingen sa noe.
Jeg så på ham og spurte: «Vet kona di at du bodde sammen med en annen dame i seks måneder før dere forlovet dere?»
Jeg visste om henne fordi fetteren min hadde bodd hos meg i den perioden. Han hadde selv introdusert henne for meg som kjæresten sin. Fram til den middagen hadde han kunnet snakke om ekteskapet mitt foran hele familien uten at noen stilte særlig mange spørsmål om hans eget.
Det ble helt stille rundt bordet. Kona hans spurte hva jeg mente, og han prøvde straks å skifte tema. Jeg dro like etter. Jeg vet ikke hva han sa til henne da jeg hadde gått, men jeg har hørt at de har kranglet om det siden.
Jeg kunne ha fortalt henne det på tomannshånd. Det burde jeg nok ha gjort. Hun satt der og spiste middag, og plutselig måtte hun spørre hva jeg mente mens hele familien hørte på. Jeg valgte å si det akkurat da fordi jeg ville at han skulle kjenne hvordan det er når noen gjør privatlivet ditt til samtaleemne rundt middagsbordet. Etter alle de gangene han hadde gjort det mot meg, ville jeg at han skulle få kjenne det én gang. Jeg er ikke stolt av måten jeg gjorde det på. Jeg er fortsatt glad for at jeg sa det.
