Da jeg endelig fortalte ham hvorfor jeg hadde trukket meg unna, innrømmet han at han også hadde holdt følelsene sine skjult. Så ble han tilkalt fordi noe akutt hadde skjedd på jobben, og måtte dra med en gang. Vi gråt begge to. Samtalen jeg hadde unngått i nesten et år, ble avbrutt før vi fikk snakket ferdig.
Jeg er 27, og han er 45. Vi har vært venner i nesten et år, og jeg har vært forelsket i ham helt siden vi møttes. Nesten like lenge har jeg sagt til meg selv at det aldri kunne bli noe mellom oss.
Det handlet delvis om aldersforskjellen og alt jeg så for meg at folk ville si. Men jeg visste ikke engang om han var interessert i meg på den måten. Han er snill mot alle. Når man står en slik mann nær og så inderlig ønsker at han skal føle noe mer, er det lett å lese for mye inn i vennligheten hans.
Det var ham jeg snakket med Gud om. Jeg elsket hvor godt han kom overens med folk, hvor målrettet han var, og hvor utrolig morsom han kunne være. Vi hadde felles hobbyer. Jeg syntes han var kjekk og så mye yngre ut enn han var. Aller mest satte jeg pris på hvor godt han forsto både egne og andres følelser. Jeg gikk ikke bare og håpet på at han skulle legge merke til meg. Jeg likte det vi allerede hadde sammen som venner.
Da kvinner nærmere hans egen alder viste interesse for ham, begynte jeg å behandle ham annerledes. Jeg brøt ikke kontakten, men ble kjøligere. Jeg kunne se en annen kvinne og bestemme meg for at hun passet bedre for ham. Så lot jeg det gå ut over en mann som verken hadde avvist meg eller fått vite hva jeg følte.
Jeg vet at det var urettferdig. Jeg prøvde å holde avstand uten å si hvorfor. Han merket at noe hadde forandret seg, men jeg forklarte ingenting.
I går ville han ha en forklaring. Først kom jeg med unnskyldninger: Jeg var sliten, jeg hadde personlige problemer. Til slutt fortalte jeg sannheten. Jeg sa at jeg ønsket at han skulle holde litt avstand og tilbringe mindre tid med meg. Ellers kom jeg bare til å bli enda mer forelsket.
Da fortalte han at følelsene var gjensidige. Mens jeg var redd for at jeg ikke skulle klare å slutte å være forelsket i ham, hadde han for lengst gitt opp å prøve å gjøre noe med sine egne følelser. Han hadde latt være å ta initiativ av samme grunn som meg: frykten for hva folk ville mene om aldersforskjellen.
Jeg skulle gjerne ha sagt at alt ordnet seg da. Men selv om følelsene var gjensidige, visste vi fortsatt ikke hva vi skulle gjøre. Jeg tenkte på hva et forhold kunne bety for karrierene våre, omdømmet vårt og hvordan familiene våre ville reagere. Jeg vet ikke om det jeg frykter, faktisk kommer til å skje. Men det er vanskelig å avfeie bekymringene når de gjelder mitt eget liv.
Vi gråt fortsatt da han måtte dra. Vi hadde ikke fått snakket ferdig. Endelig visste jeg at følelsene mine var gjengjeldt, og likevel ønsket jeg at jeg var født tidligere.
