Jeg spurte sjefen min rett ut om kjæresten hans visste at han var utro. Han svarte nei. Dermed forsvant den forklaringen som kunne ha gjort det hele mindre ubehagelig: at de kanskje hadde en avtale jeg ikke kjente til.
Han er 35 år og har vært sammen med kjæresten i fire år. I omtrent seks måneder har han også hatt et forhold til en kvinnelig kollega på 30. De kommer på jobb sammen og drar sammen. Jeg vet at han tar henne med på dater. Dette er mer enn mistanker etter et langt blikk eller en melding jeg tilfeldigvis har sett.
Etter det jeg har fått vite, sier han til kjæresten at han skal på jobb og drar hjemmefra i arbeidsklær. Så reiser han til kollegaen vår, skifter der og tilbringer dagen med henne før han kommer hjem igjen. Jeg klarer ikke helt å slippe den detaljen med klærne. Noe så hverdagslig som å skifte blir en del av en hel dag kjæresten tilsynelatende ikke får vite sannheten om.
På jobb forteller han samtidig helt ubesværet om livet med kjæresten. Han snakker om hvor de drar, og hva de gjør sammen. Han virker ikke brydd over å snakke om henne mens han har et forhold til en annen. Jeg hører om livet han har med henne, mens jeg vet om kollegaen vår. For meg er det vanskelig å få de to sidene til å henge sammen.
Slik jeg har forstått det, vet kollegaen om kjæresten. Han skal ha sagt at han bare vil ha sex. Hun er forelsket og tror han etter hvert vil gå fra kjæresten for å være sammen med henne. Jeg vet ikke hva han ellers sier til henne privat, eller hva som får henne til å vente på at han skal forlate kjæresten.
Så tenker jeg på kjæresten hans. Jeg tar meg i å lure på hvordan hun ikke har merket noe, som om fire år sammen skulle gjøre det mulig å oppdage utroskap uten videre. Men jeg vet ikke engang om hun har mistanke. Jeg vet ikke hvordan de har det hjemme, om de har sex, eller hvilke forklaringer hun har fått. At han sier hun ikke vet noe, betyr ikke at jeg vet hva hun tenker.
Det som uroer meg mest, er hvor lett han ser ut til å veksle mellom forholdene. Jeg skjønner hvordan han får dagene til å gå opp rent praktisk. Jeg skjønner ikke hvordan han rettferdiggjør det overfor seg selv. At han forteller om kjæresten med slik ro, gjør det enda vanskeligere for meg å forstå ham.
Jeg vurderer å fortelle henne det anonymt. Da ville hun få vite noe om sitt eget forhold som han selv sier at han skjuler. Var jeg i hennes sted, ville jeg ønsket å vite det. Men selv om jeg ikke oppgir navnet mitt, må jeg fortsatt forholde meg til ham på jobb. Han er sjefen min. Blander jeg meg inn, kan det bli vanskelig med en som har makt over meg på jobb. Holder jeg meg unna, får hun fortsatt bare den versjonen av dagene hans som han velger å fortelle.
Jeg har ikke sagt noe til henne. Hittil har jeg stilt ham et direkte spørsmål og fått et klart svar. Han sier hun ikke vet noe. Jeg har ennå ikke bestemt meg for om jeg skal fortelle det.
