Før jeg skulle hjem til kvinnen jeg nylig hadde begynt å date, sa hun med et glimt i øyet at jeg kunne ta med blomster, croissanter eller sjokolade. Sjokolade hadde jeg. Søsteren min, som jeg ikke hadde sett på lenge, hadde hatt med seg en fin eske fra en reise. Jeg tenkte vi kunne smake på noen biter sammen. Det slo meg aldri at jeg burde si fra om at esken hadde returbillett.
Jeg er 46, hun er 39, og hittil hadde jeg gledet meg skikkelig til å se henne igjen. Da jeg kom, nevnte jeg at sjokoladen var en gave fra søsteren min. Vi hadde en kjempefin kveld. Først da jeg skulle gå, kom vi inn på esken igjen.
Jeg spurte om hun ville ha noen biter før jeg tok med meg resten. Hun så på meg. «Vent litt. Skal du ta med deg esken og bare legge igjen noen biter til meg?» Jeg forklarte at jeg gjerne ville beholde resten siden jeg hadde fått den av søsteren min. Da ble stemmen hennes kald. «Bare ta den med deg, da.»
Jeg prøvde å forklare at jeg sjelden får gaver. Dermed hadde hun det hun trengte til neste spøk, om at ingen kjøper gaver til meg. Jeg sa at jeg gjerne kunne ta med en egen eske til henne neste gang. Stemningen lettet litt, og vi kysset farvel.
Jeg skjønner godt hvordan hun tolket det. Hvis jeg hadde bedt noen ta med sjokolade og de kom med en hel eske, kunne jeg også ha trodd at den var til meg. Hadde jeg sagt «jeg tok med disse så vi kunne smake» da jeg kom, hadde vi kanskje sluppet hele greia. Det jeg ble sittende og tenke på, var spøken om gavene. Jeg har vært i et forhold der små uenigheter fort ble sure. Hun hadde sagt før at hun kunne bli kald, og dette var første gang jeg hørte hva hun mente.
I dag spøkte hun om sjokoladen igjen. Kanskje hun allerede har ledd det av seg. Jeg sitter fremdeles og lurer på om jeg bare bommet litt på sjokoladeetiketten, eller om andre også ville ha stusset over måten hun reagerte på.
