En bekjennelse fra kirkens skygger
Kirken var mitt andre hjem da jeg vokste opp i et fromt hjem – et velkjent fristed fylt med salmer og bønner. Som barn var jeg omgitt av familiens urokkelige tro, men jeg følte meg som en outsider på dette trøstens sted. Da jeg kom i tenårene, ble forventningsbyrden og vekten av min indre uro stadig tyngre, og jeg søkte desperat etter en fluktvei
Min introduksjon til alkohol kom som en åpenbaring da jeg bare var 13 år gammel. Jeg husker første gang jeg tok en slurk – hvordan den smeltet bort bekymringene mine og forvandlet verden til en verden av eufori og glemsel. For hver dråpe så problemene mine ut til å løse seg opp, og jeg kom inn i en syklus jeg aldri hadde tenkt å starte. Da jeg fylte 14 år, jaget jeg den første rusen, drakk tungt minst tre ganger i uken og benyttet meg av familiens skjulte lagre.
Men skjebnen ville ha det til at de hensynsløse eskapadene mine til slutt innhentet meg. Jeg ble konfrontert av min sjokkerte familie, og i stedet for medfølelse var løsningen deres å presse meg enda lenger inn i kirkens favntak. Jeg ble tvunget til å gå i kirken fire-fem ganger i uken, og noen ganger var jeg der lenge etter solnedgang for å diskutere “problemene” mine med kirkens ledere og gi dem det jeg i ettertid har innsett bare var tegn på min kamp.
Under presset og bønnene følte jeg meg kvalt. Det var i løpet av en av disse lange dagene i kirken at jeg snublet over vinskapet, gjemt bort som en mørk hemmelighet som ventet på å bli avdekket. Hjertet mitt banket da jeg telte flaskene og forestilte meg den søte flukten de ville gi meg. Det som begynte som en uskyldig nysgjerrighet, utviklet seg til en hensynsløs nytelse. Da jeg fant ut hvordan jeg skulle låse opp døren, hadde jeg funnet min livslinje – og den var skjult i det åpne
I begynnelsen drakk jeg kanskje en eller to flasker bare for å roe nervene, men snart økte jeg innsatsen og drakk tre eller fire flasker på én gang. Søndag formiddag, som vanligvis ble tilbrakt i høytidelig bønn, ble til en uklar tåke av alkohol blandet med prekener. Jeg ble flink til å late som om jeg var edru, og øvde meg på kunsten å gjemme meg i de hellige skyggene.
Årene har gått, og jeg er fortsatt fanget i dette nettet av bedrag, der jeg vever mellom troen min og mitt desperate behov for neste trekk. Abstinensene gnager i meg hvis jeg hopper over en dag, og etterlater meg i en konstant tilstand av triggere og sug. Å innrømme at jeg sliter, føles som å gå på line – ett feilsteg kan føre til undergang, men taushetens byrde veier enda tyngre.
Måskje vil denne bekjennelsen gå ubemerket hen, begravd blant utallige andre, men jeg deler den i håp. Håpet om at andre som meg – som er tynget av forventninger, drukner i smerte eller rett og slett søker etter en befrielse – kan finne trøst i vissheten om at de ikke er alene. Kanskje vil jeg en dag finne veien tilbake til lyset, men inntil videre navigerer jeg i dette mørket med tungt hjerte, og gjemmer meg på det stedet jeg ble lært å søke tilflukt.
