Da jeg fant ut at han var utro, var navnet hennes allerede godt kjent. Jeg visste at hun var morsom. At de jobbet godt sammen. At hun hadde hjulpet ham med noe på jobb. Alt dette hadde han selv fortalt meg.
Vi hadde vært sammen i to år. Han visste hva jeg hadde opplevd med eksen min, og det var faktisk noe av grunnen til at jeg stolte på ham. Han kjente historien min. Jeg så ikke for meg at han skulle utsette meg for det samme.
I begynnelsen var hun bare en kollega han nevnte. Sånt er jo naturlig når man snakker om dagen sin. Hun hadde sagt noe morsomt, de hadde jobbet med et prosjekt, hun hadde hjulpet ham med å bli ferdig med en oppgave. Hver for seg var det helt vanlige ting å fortelle.
Men etter hvert dukket navnet hennes opp i nesten hver eneste historie. Noen ganger hadde jeg ikke engang spurt om jobben. Likevel endte vi med å snakke om henne.
Da kom den kjente klumpen i magen. Jeg hadde kjent den i det forrige forholdet også, og nettopp derfor ble jeg usikker. Var det noe jeg burde reagere på, eller var jeg i ferd med å la gamle sår styre et forhold jeg ønsket å stole på?
Jeg skjøv følelsen unna. Jeg ville ikke mistenkeliggjøre alle kvinner han jobbet med. Jeg ville kunne høre på kjæresten min uten å sitte og telle hvor mange ganger han nevnte et bestemt navn.
Så la jeg merke til at hun sendte ham meldinger sent på kvelden. Jeg spurte, og han svarte helt avslappet at det handlet om jobb. Jeg ville så gjerne at den forklaringen skulle holde. Så jeg godtok den.
Til slutt fant jeg ut at han hadde truffet henne i skjul.
Da fikk alle de vanlige samtalene en annen betydning. Historiene om den morsomme kollegaen. De små oppdateringene. Navnet han stadig nevnte av seg selv. Jeg hadde sittet der og lyttet, spurt og vist interesse for dagen hans, mens han fortalte meg om kvinnen han var utro med.
