Jeg er nysgjerrig på ting vi tror er avgjørende når vi skal finne en partner, helt til vi møter noen og oppdager at de knapt spiller noen rolle. Et ønske som en gang føltes ufravikelig, men som aldri ble noe problem i selve forholdet.
Kanskje det gjelder felles hobbyer. Det høres jo fint ut å finne noen som vil bruke hver eneste ledige lørdag på akkurat det samme som deg. Men hvor ofte viser det seg at ulike interesser fungerer helt utmerket? Begge koser seg med sitt, og etterpå har de noe forskjellig å fortelle om.
Eller kanskje du så for deg en som var like sosial som deg. En som er mye stillere eller mer utadvendt, kan virke som en dårlig match på papiret. Så kommer hverdagen, og forskjellen er kanskje knapt noe dere tenker over. Det er det spriket mellom hva vi forventer å trenge og hva vi faktisk trives med, jeg lurer på.
Jeg tenker på de små kravene som kan virke overraskende faste før et virkelig menneske kommer inn i bildet. Musikksmak. Et bestemt utseende. Forestillingen om at kjæresten må like de samme turene og aktivitetene som deg. Ikke det å godta dårlig behandling eller gi avkall på noe grunnleggende i livet du ønsker deg.
Føltes det som et kompromiss i starten? Kom det et øyeblikk da du skjønte at du ikke hadde tenkt på det på flere måneder? Eller mistet det betydning så gradvis at det virker litt voldsomt å kalle det et kompromiss nå?
Hva trodde du at du måtte ha i en partner, som viste seg å ha nesten ingenting å si for om dere var lykkelige sammen?
