Tre uker etter at hun sa at hun bare ville være venner, sto vi sammen på en gresskaråker og tok bilder som så ut som om vi var et par.
Før det hadde jeg vært ganske sikker på at hun likte meg. Vi tekstet mye, samtalene var lange, svarene hennes var aldri korte, og hun spurte om vi skulle finne på noe. Jeg syntes signalene var ganske tydelige. Det viste seg at jeg hadde lest dem annerledes enn henne.
Hun sa at hun ikke var typen som ønsket et romantisk forhold, at hun ikke ville gi meg falske forhåpninger, og at hun gjerne ville være venner. Jeg takket for at hun sa fra og svarte at jeg forsto. Så sluttet jeg å sende meldinger. I tre uker hadde vi ingen kontakt.
Så tok hun plutselig kontakt og spurte om jeg ville bli med på en tur for tre til en gresskaråker og et spøkelseshus. Jeg sa ja. På gresskaråkeren tok vi bilder sammen som var både søte og ganske paraktige. Inne i spøkelseshuset søkte hun nærhet og tok litt på meg da hun ble redd. Det var en viss kontrast til den forrige samtalen vår.
Da hun kjørte meg hjem, sa hun idet jeg skulle ut av bilen noe sånt som «vent, jeg må gi deg en klem» eller «vent, vi må gi hverandre en klem». Jeg husker ikke nøyaktig hvilke ord hun brukte. Vi klemte i alle fall med begge armene rundt hverandre. Ikke en rask sideklem.
Jeg liker henne fortsatt veldig godt, men jeg vet ikke hva jeg skal tenke. Hun hadde vært tydelig på at hun ville være venner, og så fikk vi en kveld som føltes mye mer som noe annet. Jeg har ikke tenkt å senke garden helt ennå.
