En nær venninne og jeg hadde følelser for hverandre. Derfor er det ikke et enkelt ja eller nei å avgjøre om jeg skal gå i bryllupet hennes. Jeg bryr meg fortsatt om henne, men klarer ikke å overse at hun skjulte at hun var gift.
Etter at jeg fikk vite det, føltes bryllupet annerledes. Det som kunne vært en fin anledning til å feire en jeg står nær, ble også noe jeg måtte møte med en såret følelse jeg ikke bare kunne legge bort fordi dagen skulle være hyggelig.
At vi hadde følelser for hverandre, betyr ikke at jeg hadde krav på å få vite alt om livet hennes. Likevel trodde jeg at vi var så nære at vi kunne være ærlige om store ting. Det er dette jeg stadig vender tilbake til: ikke hvorfor hun gjorde det, men at jeg ikke visste det.
Hvis jeg går, kan jeg stille opp for en venn jeg fortsatt bryr meg om. Hvis jeg lar være, får jeg rom til å kjenne på hvor mye dette har påvirket meg. Ingen av valgene gjør det skjulte ekteskapet ugjort eller forteller meg hva vennskapet vårt er nå.
Spørsmålet handler derfor ikke egentlig om selve seremonien. Det handler om jeg kan være der for henne uten å late som om dette ikke har forandret noe mellom oss.
