Da vi begynte å treffes for seks måneder siden, visste jeg at det forrige forholdet hans hadde tatt slutt fordi han var utro. Han sa alle de riktige tingene om det. Jeg hørte på ham, godtok forklaringen og valgte å gå videre med ham.
Jeg ville gi ham en ordentlig sjanse. Vi hadde snakket om fortiden hans, og jeg lot meg tro at vi kunne bygge et forhold med den samtalen bak oss.
Nylig la jeg merke til at han hadde kontakt med en eks. Jeg merket også at han ikke leste meldingene hennes foran meg. Det fikk meg til å reagere, så jeg spurte. Han sa at de hadde fortsatt å være venner.
De sendte bilder til hverandre. Han tilbød seg å hjelpe henne med reparasjoner hjemme, og de snakket om kanskje å dra på konsert sammen. Hver for seg kunne de tingene passe inn i et vennskap. Jeg kjente at jeg allerede var i gang med å være forståelsesfull. Folk har en fortid. Noen beholder kontakten.
Men han nevnte aldri meg. Han sa ikke engang at han var i et forhold.
Så kom samtalen om bursdagen hans. Hun spurte hva han hadde gjort, og han svarte at det hadde vært en rolig feiring. Jeg hadde vært sammen med ham den dagen og ordnet ting vi skulle gjøre for å feire ham. Ingenting av det kom med i svaret.
Det kunne godt kalles en rolig feiring. Det som plaget meg, var hvor lett jeg forsvant fra fortellingen. Sammen med bildene, tilbudet om hjelp og den mulige konserten ble det vanskeligere å overse.
Likevel lurte jeg et øyeblikk på om jeg var urimelig. Den refleksen kjenner jeg. Jeg har lært å være forståelsesfull langt forbi det som er godt for meg, og den gamle vanen kan fortsatt overtale meg til å svelge ubehaget.
Da jeg fortalte andre om det, sa de at bekymringen min ga mening. Det var godt å høre. Jeg var ikke blitt urimelig bare fordi jeg la merke til at han unnlot å nevne meg.
Jeg kommer stadig tilbake til det lille svaret om bursdagen. Jeg var der. Jeg hadde planlagt feiringen. Til eksen hans var det bare en rolig dag.
