I dag har vært en skikkelig tung dag. Jeg savner berøring, nærhet og det å få slippe taket litt. Jeg vil at noen skal se meg og bli hos meg, uten at jeg må forklare alt jeg føler.
Det blir ikke henne. Jeg har gitt slipp på henne. Det kan jeg si rett ut, og jeg mener det. Men hun har etterlatt seg et tomrom, og i dag kjenner jeg det ekstra sterkt.
At jeg har godtatt at det ikke blir oss, betyr ikke at jeg har sluttet å lengte etter å bli holdt rundt. Kroppen følger ikke automatisk etter bare fordi jeg har tatt en beslutning. Jeg vil fortsatt kjenne varme. Være tett på noen. Kjenne at jeg er ønsket, uten å måtte spørre.
I dag gjør savnet etter nærhet vondt. Alt ligger rett under huden, og jeg har verken en ryddig forklaring eller en bedre avslutning å komme med.
Har du hatt en sånn dag? En dag da du har gitt slipp på noen, men fortsatt trenger et sted å hvile hodet?
