Han har lest meldingen min om forholdet vårt. Det har gått to dager, og jeg venter fortsatt på svar. Vi har vært sammen i fem år, men i det siste føles det som om selv det å få i gang en vanskelig samtale er noe jeg må klare alene.
Jeg er 25, og dette er ikke første gang kjæresten min trekker seg unna. Gjennom hele forholdet har det vekslet mellom nærhet og avstand. Lenge fant jeg trygghet i de gode periodene. Når vi hadde det fint igjen, kunne jeg fortelle meg selv at avstanden bare hadde vært midlertidig. At det var sånn et forhold var.
Den forklaringen holder stadig dårligere. Han har ikke invitert meg hjem til seg på over en måned. Vi har fortsatt kontakt på melding, så det er ikke snakk om et tydelig brudd. Men samtalene våre blir stort sett overfladiske, og jeg vet ikke lenger helt hvilken plass jeg har i livet hans. Før kjentes det riktig å kalle ham kjæresten min. Nå strever jeg med å få det ordet til å stemme med hvordan vi faktisk har det.
For meg begynner dette å ligne mer på en uavklart greie, eller et vennskap med sex, enn på forholdet jeg trodde vi hadde. Det er min opplevelse av avstanden mellom oss, ikke en ordning vi har snakket om og blitt enige om. Jeg er fortsatt kjæresten hans, men prøver å forstå hvorfor vi tilbringer så lite tid sammen.
Det er som regel jeg som har anstrengt meg mest for at vi skal holde sammen. Når jeg ser tilbake, føles noe av det jeg har gjort for å holde oss sammen, ydmykende. Der og da prøvde jeg å bevare et forhold jeg ønsket å være i. Nå lurer jeg på hvor mye som ville vært igjen mellom oss hvis jeg ikke hadde prøvd så hardt.
Jeg har ikke bedt ham om å svare på alt med en gang når samtalen blir vanskelig. Jeg har sagt at han i det minste kan si fra hvis han trenger tid til å tenke. Likevel kan han bli taus i flere dager. Da får vi ikke snakket om det opprinnelige problemet, og stillheten blir enda en ting som kommer mellom oss. Denne gangen tok jeg opp at han har trukket seg unna. Det er den meldingen han fortsatt ikke har svart på.
Nå merker jeg at noe har endret seg hos meg også. Jeg er knust, men også irritert, og jeg begynner selv å trekke meg unna følelsesmessig. Før holdt jeg fast ved håpet om flere gode perioder. Nå lurer jeg på hvor mange flere sjanser jeg orker å gi ham. Han har allerede fått muligheter til å endre seg. Jeg kjenner at jeg ikke orker å fortsette med denne uforutsigbarheten.
En del av meg skulle ønske at han gjorde det slutt. Noen ganger lurer jeg på om han venter på at jeg skal gjøre det, så jeg blir den som får skylden for bruddet. Jeg vet ikke om det er det han vil. Men bare tanken på at også avslutningen kan bli overlatt til meg, er utmattende.
Fem år er lenge, og jeg er lei meg for alt jeg har gitt avkall på underveis. Jeg vurderer å gå, men har ikke gjort det. Akkurat nå prøver jeg å ta inn tanken på et liv uten ham, mens meldingen om livet vårt sammen fortsatt står ubesvart.
