Han har snakket om å gifte seg med meg. Vi har fortsatt ikke avtalt når vi skal møtes for andre gang. Etter én nydelig date, et fantastisk første kyss og en måned på avstand har vi altså kommet lenger med bryllupspraten enn med neste besøk.
Jeg er 29 og møtte ham på en datingapp. Først så det ikke engang ut til at vi skulle treffes. Etter noen dager med meldinger syntes han jeg virket for alvorlig, og trodde ikke vi passet sammen. Så sendte jeg en talemelding. Vi fikk en mer åpen samtale, han endret inntrykk, og vi bestemte oss for å møtes likevel.
Det betydde noe for meg at inntrykket hans kunne endre seg. Jeg følte at vi begynte å bli kjent utover det litt flate bildet man får av hverandre gjennom tekstmeldinger. Daten var nydelig, og det første kysset var fantastisk. Etterpå hadde jeg lyst til å se ham igjen. Jeg var ikke bare lettet over at vi hadde unngått en klein date.
Så dro han tilbake til Perth. Nå har vi holdt kontakten på avstand i en måned. Han har sagt at han elsker meg, og han snakker om ekteskap. Det er godt å høre fra en mann jeg er så begeistret for. Samtidig vet jeg at vi faktisk har tilbrakt veldig lite tid sammen.
Tidligere datingerfaringer gjør meg forsiktig. Jeg vil ikke avvise noe fint bare fordi jeg har blitt skuffet før. Men jeg vil heller ikke la gleden over å være ønsket få meg til å overse det jeg ennå ikke vet. En god date sier meg at jeg liker å være sammen med ham. Den sier ikke så mye om hvordan vi ville fungert som kjærester i hverdagen.
Han satser mye på karrieren, og det kan gå dager hvor han knapt sender meldinger. Jeg skjønner at jobben kan kreve mye. Hver stille periode trenger ikke bety at følelsene hans har endret seg. Men akkurat nå er meldinger en stor del av kontakten vår. Vi har ingen vanlige kvelder sammen som kan veie opp for at vi snakker lite.
Det vanskeligste er likevel at han ikke har lagt noen konkret plan for å se meg igjen. Han sier han har det travelt på jobb og skal få til et besøk. Dermed går jeg og venter på neste møte uten en dato å glede meg til. Jeg vet ikke om han sier mer enn han faktisk har mulighet til å følge opp, eller om vi tenker helt forskjellig om hvor seriøst dette er.
Jeg tenker stadig på hva det å være forelsket betyr for meg: å ha lyst til å snakke med den andre og bruke tid sammen. Det betyr ikke at alle viser interesse på samme måte som jeg gjør. Men litt av den kontakten trenger jeg for å kjenne at dette er noe vi begge er med på, og ikke bare noe jeg skal tro på.
Jeg tenker fortsatt på det første kysset. Jeg vil se ham igjen, ikke bare snakke om en framtid sammen. Foreløpig har han sagt at han elsker meg. Når jeg får se ham igjen, vet jeg fortsatt ikke.
