En fiktiv hverdagssatire.
Jeg hadde blitt ganske god til å få vann til å se ut som noe dyrere. Isbiter, sitron, et bestemt glass. Til slutt manglet jeg bare et lite skilt med ingredienser og en bartender som fortalte hvor sitronen hadde vokst opp.
Alt dette for å slippe å si at jeg ikke ville ha alkohol.
Den gamle rollen
I studietiden hadde jeg vært sammen med en som ofte drakk mer enn planlagt. Jeg ble den som fant jakker, bestilte transport og husket hvor vi skulle. Etter hvert var det blitt en rolle jeg tok med meg videre, også når ingen ba om det.
Mannen min var annerledes. Han kunne ta en drink og la det bli med den. Likevel følte jeg at mitt eget vann måtte presenteres med en dekkhistorie.
En kveld på en båt foreslo noen shots. Jeg vurderte den vanlige manøveren: late som, ta en liten slurk, finne et sted å sette resten.
Det var mye logistikk for en drikk jeg ikke ønsket.
En overraskende kort samtale
«Nei takk, jeg tar vann», sa jeg.
«Skal du kjøre?» spurte en venn.
«Nei. Jeg har bare lyst på vann.»
Det oppsto ingen internasjonal hendelse. Noen rakte meg en flaske. Samtalen fortsatte der den hadde vært, som dessverre var ved en svært detaljert gjennomgang av en parkeringsbot.
Senere sa jeg til mannen min at jeg ikke ville være den automatiske ansvarspersonen hver gang vi gikk ut. Vi avtalte transport sammen. Mitt valg av drikke skulle ikke være en arbeidskontrakt.
Jeg bruker fortsatt sitron iblant. Nå er den pynt, ikke dokumentasjon.
