Da jeg sa fra til en venninne etter enda en kommentar om hvordan kjæresten min og jeg ble sammen, håpet jeg at vi endelig kunne legge saken bort. Men venninnen min syntes det ble ubehagelig. Hun forklarte situasjonen til andre venner, og dermed begynte enda flere å ta den opp. Jeg prøvde å avslutte én samtale og fikk flere på kjøpet.
Kjæresten min og jeg er begge 22, og vi har vært sammen i ti måneder. Før vi ble et par, likte hun meg. En kveld da hun hadde drukket, fortalte hun hva hun følte. Jeg hadde gått rundt og sagt at jeg ikke likte henne på den måten. Det gjorde jeg jo. Jeg turte bare ikke å innrømme det, så det var hun som måtte si hva hun følte først.
Jeg skjønner at vennene våre reagerte på den starten. For dem kunne det se ut som hun tok en sjanse på en fyr som ikke var interessert. Jeg forventer ikke at de skal huske det som et nydelig romantisk øyeblikk. Jeg oppførte meg dårlig. Å pynte på det nå ville være å overse hvordan det faktisk var for henne.
Men vi to har snakket ordentlig om det. Vi har jobbet oss gjennom det som skjedde, og bestemt oss for å gå videre sammen. Nå har vi det bra. Starten blir ikke borte av den grunn, men forholdet vårt har heller ikke stått stille siden den kvelden. Ti måneder som kjærester burde også telle med når folk snakker om oss.
Likevel er det begynnelsen vennene mine stadig vender tilbake til. Noen ganger kommer det en liten bemerkning, andre ganger blir det en hel samtale. Venninnen jeg sa fra til, forklarte at hun var bekymret på grunn av hvordan vi ble sammen. Bekymringen kan jeg forstå. Det er vanskeligere å forstå hva vi skal få ut av å høre den samme historien enda en gang.
Det går særlig ut over kjæresten min. Hun vil ikke stadig bli minnet på den gangen jeg sa at jeg ikke likte henne. Vi har allerede snakket oss ferdige med det, men så dukker det opp igjen gjennom folk rundt oss. Hun har også begynt å føle at vennene mine ser negativt på forholdet vårt, som om en dårlig start veier tyngre enn at vi faktisk har det fint nå.
Det klarer jeg ikke bare å avfeie med at venner er sånn. Det var jeg som såret henne i utgangspunktet. Nå må hun høre om det på nytt når andre tar det opp. Jeg vil ikke at min egen motvilje mot en ubehagelig samtale skal føre til at hun blir sittende med ubehaget igjen.
Derfor vurderer jeg å skrive én melding i gruppechatten. Jeg kunne si at jeg vet vi fikk en dårlig start, forklare at vi har ordnet opp, og be dem slutte å ta det opp fordi det går inn på oss. De må gjerne være bekymret. Men jeg ønsker at de slutter å dra fram det samme etter at vi to allerede har snakket ordentlig om det.
Én melding kunne spare meg for å forklare det samme til ti forskjellige personer, bare for at forklaringene skal gå videre fra den ene til den andre. Samtidig kan en melding til hele gjengen få en klein sak til å virke enda større. Jeg kan se for meg at forsøket på å rydde opp bare blir neste samtaleemne.
Jeg har altså ikke bestemt meg for meldingen. Jeg vil si nok til at kjæresten min slipper å høre begynnelsen på forholdet vårt bli plukket fra hverandre igjen. Hvordan jeg skal be alle legge saken bort uten å gi dem mer å snakke om, er jeg mindre sikker på.
