Han svarte med en gang. Vi hadde ikke snakket sammen på omtrent to år da jeg sendte en melding og spurte hvor jeg burde dra ut den kvelden. Selv om han var ute med venner, tok han seg tid til å tulle og foreslå steder. Praten gikk lett. Så tok den slutt, og jeg begynte å lure på om jeg kunne skrive igjen uten å virke pågående.
Vi er begge 24. For rundt fire år siden møttes vi gjennom felles venner, og jeg likte ham veldig godt. Han var snill og hensynsfull, og jeg kjente en kjemi jeg fortsatt husker tydelig. Jeg hadde inntrykk av at tiltrekningen var gjensidig. Men vi datet aldri, og han ba meg aldri ut. Det er et ganske stort sprang fra det jeg følte den gangen, til det jeg faktisk vet om hva han ville.
Senere fikk jeg en kjæreste. Vi var sammen i tre år, og forholdet tok slutt for noen måneder siden. I løpet av den tiden sendte den andre mannen meg en melding av og til, gjerne med en intern spøk. Sist var i 2024, da han var i utlandet og brukte et annet nummer. Jeg leste meldingen uten å svare. Jeg var glad i kjæresten min og tok forholdet vårt på alvor. Jeg prøvde ikke å holde en annen mulighet åpen ved siden av.
Det han kunne se, var selvfølgelig bare at jeg ikke svarte. Hva han tenkte om det, vet jeg ikke. Nå forsøker jeg likevel å tolke hvorfor han ikke har tatt kontakt igjen etter den siste samtalen. Mine egne svar var jo vennlige, men korte. Jeg avsluttet med en kommentar, ikke et spørsmål. Det var helt naturlig at praten tok slutt der.
Det er nesten tre år siden vi møttes. Han kan ha forandret seg på den tiden, mens jeg fortsatt tenker på ham slik han var da. Jeg har ikke kjent helt den samme gnisten med noen andre. Derfor betyr minnet mye for meg. Jeg vil gjerne treffe ham igjen, men jeg er også redd for at den følelsen var noe jeg bare fikk oppleve én gang.
Det jeg har lyst til nå, er egentlig ganske enkelt: en kaffe og en anledning til å bli kjent på nytt. Jeg tror han er singel, men vi har ikke snakket om det. Jeg vet ikke engang om han vet at jeg har blitt singel. Meldingen min handlet om tips til en kveld ute. Jeg sa verken at forholdet var over, eller at jeg håpet å treffe ham.
Likevel føles det sårbart å være den som tar initiativ én gang til. Det raske svaret var hyggelig, men han foreslo ikke å møtes. At han ikke har skrevet igjen, kan bety manglende interesse, eller bare at praten var ferdig. Jeg vet at det er forskjell på å invitere noen på kaffe og å fortsette å mase etter et nei. Akkurat med ham føles det likevel som om én invitasjon vil avsløre hvor interessert jeg er.
Jeg har ikke spurt ennå. Den siste meldingen er fortsatt kommentaren min, og kaffen er fortsatt bare noe jeg har lyst til å invitere ham på.
