Jeg avsluttet etter tre dater, og likevel er jeg lei meg for at det er over. Det var jeg som tok avgjørelsen. Hvis jeg ikke hadde gjort det, tror jeg han ville gjort det. Den tanken gjør ikke avskjeden noe lettere.
Vi er begge 40 og møttes på Tinder. Kjemien var sterk, vi hadde sex, og jeg likte ham. Det høres kanskje enkelt ut, men det sier lite om hvor knyttet jeg rakk å bli til ham. Tre dater virker så lite når jeg sier det høyt. Nå som det ikke blir en fjerde, føles det ikke lite i det hele tatt.
Jeg hadde gode grunner til å avslutte. Måten vi kommuniserte på, fungerte ikke for oss. Han var dessuten veldig opptatt med bedriften sin. Han var enig i at han ikke kunne prioritere dating ordentlig. Jeg trengte verken å lure på om det var en vag unnskyldning eller å overbevise ham om at han hadde mer tid enn han sa. Vi så begge problemet.
Han var også separert. Det hadde gjort meg skeptisk helt fra starten, selv mens jeg koste meg sammen med ham. At jeg var så tiltrukket av ham, gjorde ikke situasjonen hans mindre komplisert. Det gjorde det bare lettere å ønske at den ikke skulle stå i veien.
Jeg er helt sikker på at det var riktig å avslutte. Det jeg ikke var forberedt på, var hvor lite den vissheten ville trøste meg. Jeg kan forklare hvorfor vi ikke burde fortsette å treffes, uten å bli mindre skuffet over at vi ikke skal det.
Noe av det vanskelige er at han behandlet meg bra. Jeg har ingen dårlig opplevelse med ham å minne meg selv på når jeg savner ham. Jeg synes fortsatt han er en fin mann. Alt jeg likte ved ham, er der fremdeles, selv om grunnene til å stoppe var gode.
Jeg dater også bare én om gangen. Det har aldri føltes riktig for meg å treffe flere samtidig. Nå lurer jeg på om det bidro til at jeg ble mer knyttet til ham enn jeg hadde tenkt. All interessen min var rettet mot denne ene mannen, selv om vi så vidt hadde begynt å bli kjent. Kanskje jeg hadde større forhåpninger enn jeg ville innrømme.
Sist jeg var så tiltrukket av noen, havnet jeg i noe som aldri helt ble et forhold. Det var en del av grunnen til at jeg tok problemene på alvor denne gangen. Jeg prøver å si til meg selv at jeg har spart meg for enda en uavklart relasjon: å bli fordi kjemien er god, mens jeg håper at alt det andre skal ordne seg etter hvert.
Men det er ikke bare savnet som gjør meg redd. Det er tanken på at det kan bli vanskelig å finne noen jeg føler det samme med igjen. Jeg vet at jeg ikke kan vite hvordan et forhold ville blitt etter bare tre dater. Likevel var de nok til at jeg ville ha mer tid med ham. Det er det jeg fortsatt henger fast i: Jeg hadde lyst til å se ham igjen, før jeg måtte bestemme meg for at jeg ikke burde.
